Å, Synne, hei! Har du kommet for å besøke moren din? ropte naboene fra balkongen.
God dag, fru Hansen. Ja, til mamma.
Du burde snakke med henne, sukket kvinnen. Hun er helt forandret etter skilsmissen, den stakkars.
Hva mener du? ble Synne stram i ansiktet.
Jeg har søvnproblemer, våkner tidlig. Så henne en morgen, rundt fem, da hun steg ut av en drosje. Og hun så… la oss si det sånn, ikke helt som vanlig. Kanskje litt beruset. Naboene hvisker jo. I hennes alder! Og hvorfor kastet hun ut faren din? Ja, han gjorde en feil, men hvem er uten synd? Så mange år sammendet er tåpelig å skille seg nå.
Takk, fru Hansen, sa Synne og svelget hardt. Jeg skal snakke med henne.
Med disse ordene skyndte hun seg inn. Moren hennes hadde virkelig kastet ut faren hennes for et halvt år siden, etter å ha tatt ham i utroskap. Synne hadde bedt henne vente alt kunne skje. Men moren hadde vært ubøyelig. Og det merkelige var at hun ikke falt i depresjon, som man kunne forvente, men tvert imot, levde livet fullt ut. Nye klær, dansing, barer, veninnerting hun aldri hadde gjort før.
Synne hadde vanskelig for å akseptere det. Hun skulle selv gifte seg, de planla barn. Og moren hennespå bar til tidlig morgen? Hva slags bestemor ville hun bli? Hvordan skulle hun presentere henne for svigermoren, når den ene strikket tepper og den andre festet hele natten?
Da hun gikk inn, kom moren hennes mot henne med tekanne i hånden og et stort smil. Ikke kledd i en slitt morgenkåpe, men i et moderne, beige antrekk. Neglene var lakkert, pedikyr gjort, øyenvipper pådet var tydelig at hun nøt livet.
Nå, hvordan har du det med Eirik? spurte hun og satte frem koppene.
Alt er bra, svarte Synne og prøvde å holde stemmen rolig. Men du da?
Fantastisk! I går kveld var jeg ute med jentene til tidlig morgen. Vi danset, sang karaoke. Så morsomt!
Fru Hansen fortalte meg alt, sa Synne mørkt. At du kom hjem klokken fem og så… beruset ut.
Moren lo. Hva trodde du? Drikker man te på byen?
Synne kunne ikke holde seg tilbake lenger. Mamma, synes du ikke du går litt langt?
På hvilken måte?
Vel, for å si det mildt, du er ikke tjue lenger. Hva skal du med dansing og klubber? Du… burde være et forbilde. Du skal jo bli bestemor!
Jeg er endelig en fri kvinne. Jeg lever ikke etter andres forventninger.
Men du levde så mange år med pappa! Hvordan kan du bare glemme alt så lett?
Moren tidde, så sa hun rolig men bestemt: Faren din sviktet meg. Det var ikke en feil, men et bevisst valg. Jeg vil ikke lenger bare være en tjenende. Jeg vil leve. For meg selv. Jeg levde for familien i alle år. Nå gjør jeg som jeg vil.
Men du er nesten femti!
Og? Skal jeg aldeles stivne i en stol?
Synne skjønte at hun hadde gått for langt. Unnskyld, jeg ville ikke såre deg. Jeg bryr meg bare.
Hvis du skammer deg over meg, ikke inviter meg til bryllupet. Men vit dette: Jeg gjemmer ikke det grå håret mitt under et tørkle, og jeg går ikke i vide kjoler. Jeg skal danse, og kanskje jeg flørter også. Jeg har det bra.
Nei, mamma, jeg vil at du skal være der. Det er bare…
Bare at tante Hansen ikke godkjenner det? Vel, det bryr jeg meg ikke om. Jeg lever endelig.
Da hun kom hjem, fortalte hun alt til Eirik.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere.
Eirik lo. Jeg synes moren din er fantastisk. Hun falt ikke sammen, hun valgte livet. Det er ingen forbrytelse å være lykkelig.
På helgen ringte Synne moren sin.
Mamma, skal vi dra på spa, og deretter en bar med live musikk?
Skammer du deg ikke over meg?
Jeg sier du er min storesøster, lo Synne.
Da er vi enige. Men vi går ikke hjem tidlig.
Den dagen ble et vendepunkt. For første gang skjønte Synne hvor sterk moren hennes egentlig var. Og kanskje burde hun lære av henneå være seg selv. Å leve ikke «som man skal», men som hun føler for.
