“Vet du, Jørgen, hun er din søster, men jeg er din kone. Jeg orker ikke lenger å se hvordan du tar fra våre barn og gir alt til Lise.”
Jørgen skjønte at konen hans hadde rett, men han kunne ikke handle annerledes. Når søsteren trengte hjelp, var han alltid den første til å rekke ut en hånd, slik det hadde vært siden barndommen.
“Jørgen, gi meg spikeren,” ropte den sjuårige Lise fra en wobbelt krakk ved det gamle skuret.
“Hva skal du med den?” spurte den niårige broren.
“Jeg skal lage en kattelue igjen.”
“Igjen? Forrige gang du lagde en, ville ikke katten sove i den, og du surret i en hel uke.”
“Denne gangen blir det bedre, for jeg skal dekke den med stoff.”
Slik vokste de opp som to skudd fra samme rot. Moren jobbet på fabrikken, og faren var borte tidlig. Selv om Jørgen var liten, tok han på seg ansvaret som mann i huset. Han lærte å reparere sykler, skifte varmtvannsventiler og lage middag.
“Jørgen, tror du jeg blir skuespiller en dag?”
“Du er allerede en skuespiller. I går da du falt og gråt, og så spiste syltetøy med et smil det var virkelig teater.”
Tiden gikk. Jørgen ble elektriker, flyttet til byen og giftet seg med Tonje.
Lise begynte på lærerhøyskolen, bodde i kollektiv og besøkte broren så ofte hun kunne.
Tonje sukket bare:
“Jørgen, søsteren din er voksen nå. Kanskje det er på tide hun klarer seg selv?”
“Hun er ikke en bagasje jeg kan levere fra meg og glemme,” svarte Jørgen stille. “Hun er min søster.”
Etter studiene dro Lise til en landsby som lærer. Hun hadde ett rom i et kaldt kollektiv, en gammel komfyr og en liten lærerlønn. Jørgen besøkte henne hver høytid:
“Jeg sa du skulle kjøpe varmeovn.”
“Jeg har ikke penger nå, må kjøpe bøker til barna.”
“Jeg tok med en. Og en ny jakke.”
“Blir ikke Tonje sint?”
“Jo. Men du skal ikke fryse.”
En dag ringte hun gråtende:
“Bror… jeg venter barn.”
“Gratulerer… men hvorfor gråt?”
“Han forlot meg. Sa han ikke var klar.”
“Han fortjener ikke deg. Jeg kommer.”
“Nei, det går fint…”
“Lise, dette diskuterer vi ikke.”
Han kom neste dag. Med mat, penger, et teppe og babyklær.
“Tonje er veldig sint,” sa han ved kjøkkenbordet.
“Jeg vil ikke at dere skal krangle på grunn av meg…”
“Hør her. Min kone er en god kvinne, men det var ikke hun som vokste opp med meg.”
“Du skjønner at dette ikke bare er å erstatte en tapt telefon. Dette er alvorlig.”
“Nettopp derfor er jeg her.”
Jørgen var der den viktigste dagen. Han holdt nevøen sin som en skatt.
“Hva skal han hete?”
“Mathias.”
“Godt navn. Han vil beskytte deg en dag, slik jeg gjorde.”
Etter fødselen hjalp han regelmessig penger til melk, reparasjoner, en barnevogn. Tonje trakk seg stille unna.
En kveld sa hun:
“Jørgen, jeg er ikke imot at du hjelper Lise. Men når du tar fra vår familie hver gang, er det ikke lenger støtte. Det går ut over oss.”
“Jeg forstår. Men jeg kan ikke la være.”
“Jeg kan ikke leve med følelsen av at søsteren din alltid kommer først, og vi er andre.”
Jørgen tidde. Han elsket dem begge like høyt.
Med tid
