I dag sa du at du giftet deg med meg fordi jeg var «praktisk»! Hva så? Han trakk på skuldrene. Er det noe galt med det?
Har du på deg den gamle kåpen igjen? Magnus så på Sofie med et uttrykk av avsky mens han festet skjortens mansjetter, som om han rustet seg til kamp.
Hun stivnet med kaffekoppen i hånden. Dampen steg opp i en tynn strime og sved i fingrene, men hun trakk dem ikke unna.
Den er… praktisk.
Ja, praktisk, fnøste han og rettet på slipsforbindelsen foran speilet. Akkurat som alt annet med deg.
Sofie senket blikket. Kaffen dampet ikke lenger. Overflaten var svart, speilte taket som et lite ødelagt speil.
Magnus, du…
Hva? Han hadde alleredt tatt nøklene, og metallet klirret mot vielsesringen.
Ingenting.
Døren smalt igjen så hardt at porcelenet på hyllen skalv.
***
De møttes på jobben. Hun en stille, beskjeden regnskapsfører som alltid hadde håret i en rotete hestehale, han en selvsikker leder hvis latter ga gjenlyd i gangene. Magnus gjorde et stort nummer av å beile: roser med dugg på kronbladene, middager ved levende lys der han bestilte medium stekt biff for henne uten å spørre hva hun likte.
Du er jo ikke den typen som kjefter for småting, vel? spurte han en gang på deres tredje date mens han rettet på servietten i fanget hennes.
Nei, smilte Sofie, som om hun ikke hørte de varslene.
Bra. Eksen min lagde alltid bråk…
Hun tenkte ikke mer over det. Så kom bryllupet, barna, huset. Alt som det skulle være.
Bare at noen ganger, når hun prøvde på en kjole med åpen rygg, sa han:
Du burde velge noe enklere. Det der passer ikke deg.
Eller når hun sminket leppene foran speilet, kommenterte han:
Hvorfor? Du er jo bare hjemme uansett.
En gang hun kjøpte en ny parfyme med blomsterduft, rynket han på nesen:
Lukter som en billig butikk. Prøver du å ligne på Tante Lise fra regnskapet?
Og hun brukte den aldri mer.
På bursdagen hennes ga han henne en ny støvsuger.
Den gamle er så knirkete, sa han mens hun pakket opp. Du sukker jo alltid når du må vaske.
Hun takket ham. Så stirret hun lenge ut av vinduet mens barna ropte at hun måtte skjære opp kaken.
Men hun sa ingenting. For han var jo en god mann. Slå henne gjorde han ikke, drakk ikke, og pengene kom inn.
Var ikke det nok?
***
Har du aldri elsket meg?
Samme kveld. Samme samtale. Magnus så bort, som om han sjekket om vinduet var lukket.
Jo da… Du er den perfekte konen.
Det er ikke et svar.
Han sukket, som om han måtte forklare henne gangetabellen.
Sofie, hva er det du maser om? Alt er jo bra med oss.
Bra?! Stemmen hennes skalv, ikke av tårer, men av raseri som endelig brøt frem. Du sa i dag at du giftet deg med meg fordi jeg var «praktisk»!
Hva er galt med det? Han trakk på skuldrene.
Hun så på ham som om hun så ham for første gang: solbrunnet på halsen fra tennis med kollegaer, ikke henne. Rynken mellom øynene ikke av bekymring, men av irritasjon over at han måtte unnskylde seg.
Hva med Kaia?
Ansiktet hans dirret, som om noen dro i en usynlig tråd.
Hva har hun med dette å gjøre?
Du elsket henne.
Ja, innrømmet han skarpt, og i det ene ordet lå mer følelse enn i alle årene de hadde vært sammen. Men med henne kunne jeg ikke bygge et normalt liv.
Sofie kjente noe brekke inni henne med et lite knekk, som en hæl som går av: man kan gå videre, men ikke som før.
Så jeg var… den lydige erstatningen.
Ikke vær så dramatisk, viftet han avvisende. Vi har barn. Et hjem. Hva mer trenger du?
***
Hun tvilte.
Kanskje han hadde rett? Kanskje var kjærlighet en luksus, mens familie var viktigere? Sofie sto ved vinduet og så hvordan de første regndråpene smeltet mot glasset. I speilbildet kunne hun se avtrykkene av fingrene sine hun hadde stått her så ofte i det siste, som om svaret lå utenfor.
Magnus… Magnus levde som om ingenting hadde forandret seg.
Etter en uke, da han så at hun fortsatt tålte alt, sluttet han helt å late som.
Makaroner igjen? Han ro
