Det gjør meg så vondt for det som skjedde.
«Mats, er du sikker på at du har pakket alt? Vil du ikke dobbeltsjekke?» ropte jeg, stående foran det lukkede baderomsdøren.
«Liv, la meg være i fred! Jeg har alt en full koffert, du så det,» svarte han over dusjens lyd. Men stemmen hans den dirret. Eller var det bare innbilning?
«Kofferten så jeg. Hva du puttet i den nei,» mumlet jeg og trakk meg unna.
«Liv, kan du lage kaffe til meg? Sterk. Uten melk,» la han til med rolig stemme mens han skrudde av vannet.
Jeg gikk til kjøkkenet, tok frem kjele uten et ord, fylte på vann, la i malt kaffe og en klype salt akkurat slik han likte det. Vi har kaffemaskin, men Mats elsker kaffen jeg lager. «Du er så omtenksom,» sa han til meg kvelden før, da han kom sent hjem fra jobben og så hvordan jeg, etter bestemors skikk, hadde pakket inn middagen i et håndkle for å holde den varm.
I det siste hadde han alltid kommet for sent angivelig på grunn av jobb. Han bygget karriere. Forberedte seg på en forfremmelse. Og jeg jeg holdt meg i bakgrunnen. Lagde mat, stryket, tålte.
«For en himmelsk duft av denne nektaren!» sa Mats da han kom inn på kjøkkenet og kastet det våte håret fra pannen. Han satte seg ved bordet og rakte ut hånden etter koppen.
«Liv, budet kommer i dag jeg har bestilt bildekkhylster. Ta imot det, er du snill. Betaling ved levering,» sa han og la en teskje sukker i kaffen.
«Selvfølgelig. Som vanlig,» svarte jeg og satte meg overfor ham.
«Denne turen kommer på et dårlig tidspunkt,» fortsatte han med et sukk. «Men jeg kan ikke si nei. Du skjønner det er en sjanse, kanskje den eneste. Topplederstilling ikke noe å spøke med.»
«Nei, det er sant Jeg tenkte ikke at en slik stilling ville kreve så mye reising rundt i distriktene.»
«Sjefens luner. Vel, jeg har fremdeles en halvtime, så jeg jobber fra telefonen.»
Han reiste seg og gikk inn i det andre rommet. Han tok ikke med seg koppen sin. Ikke noe problem. Hva kan jeg forvente han er under stort press.
Jeg rakte etter koppen hans, og da vibrerte telefonen en melding. Jeg åpnet den.
*«Liv, Mats lyver. Det er ingen forfremmelsesreise. Han flyr til Italia med Ingrid Larsen. Stopp ham før det er for sent. Han kommer til å ødelegge livet sitt med dette.»*
Emma. Hans yngre søster.
Noe klikket i hodet mitt. Han med Ingrid? Det kan ikke være sant. En spøk? Men Emma er ikke typen som tuller med slikt. Og han ville heller ikke lyve.
Alt snurret for øynene mine. Luften føltes tung som betong. Jeg kunne knapt puste, reiste meg tregt, skjenket vann og sank ned på stolen igjen.
Jeg ville skrike. Rive alt i stykker. Og i hodet mitt var det bare ett spørsmål: *«Hvorfor?»*
Jeg knuget hendene av raseri. Jeg ville løse inn til ham, lage bråk, rive av ham masken. Men jeg gjorde det ikke. Han var ikke verdt det.
La ham dra. Og jeg skal forberede en overraskelse. Ikke med bråk med handling.
Jeg åpnet bankappen. På felleskontoen 120 000 kroner. Overraskende nok hadde han allikevel fått tid til å gripe inn 30 000 var borte. Mine penger, forresten. Honorarene mine fra prosjekter, netter brukt på arbeid. Og han bruker sparepengene mine på å fly første kjærlighet på ferie.
Jeg kjente til Ingrid. Mats selv hadde fortalt meg om henne, og Emma hadde nevnt henne en gang. Ungdomskjærlighet, en vill jente. Hun forlot ham to ganger først for en eldre mann, så for en karrieremann. Nå er hun tilbake. Og Mats falt for henne igjen. Og lyver igjen.
Han kunne i det minste vært ærlig: *«Liv, jeg har følelser for noen andre. Jeg beklager.»* Det ville gjort vondt, ja. Men ikke så lavt. I stedet oppførte han seg som en rotte. Tok pengene, løy om reisen, fylte kofferten
Vel. Jeg tar resten av pengene. I dag. Hver eneste krone. Så skilsmisse. Sakene hans sendes med bud til foreldrene hans.
Jeg sjekket kalenderen i morgen middagstid er det en viktig nettoppresentasjon. Hvis det går bra tar jeg ferie. Ikke til Italia, nei. Kanskje Spania. Eller et sted han aldri har vært.
«Liv, jeg drar, jeg bestemte meg for å gå litt tidligere,» sa han da han kom inn på kjøkkenet, kledd elegant med slips.
«Ha en god tur. Lykke til med reisen,» svarte jeg og knuget koppen.
«Hva er det for en tone?»
«Du innbiller deg ting.»
«Jeg kommer til å savne deg»
«Jeg tviler på at du får tid til det.»
«Hjelper du meg ikke med kofferten?»
«Jeg vasker heller opp.»
«Greit, jeg går.»
«Gjør det.»
Døren smalt igjen. Mats an
