Mor hennes tok stadig med seg nye “menn” hjem Oda husket tre stykker. Men ingen av dem ble lenger enn et par måneder før de forsvant igjen. Moren gråt, klemte henne og sa: “Det skal nok gå bra, vår tid kommer.” Så dro hun på jobb.
Den siste mannen holdt ut i to uker, men da moren sluttet å kjøpe sprit til ham, ble han sur og stakk til slutt, ikke uten å snappe mors øredobber først. Moren anmeldte ham ikke. Hun sa det var hennes egen feil.
Etter det var det fem år med ro. Oda ble glad og trodde hun og moren endelig kunne ha det fint sammen. Men nei. Da Oda fylte femten, ble moren forelsket. Hun fortalte om hvor flott han var, hvor fantastisk, og hvor mye han elsket henne.
Oda var til og med glad for at moren endelig hadde funnet lykken. Da mor først tok med seg Sigurd hjem, likte Oda ham også. Han var rundt førti, pent kledd, drakk kun ett glass til middag, og de snakket om alt mulig. Han var morsom på en fin måte. Oda la seg tidlig, lot dem sitte på kjøkkenet. Hun trodde hun skulle finne ham der om morgenen, men etter en time hørte hun døren smelle. Altså, han forsvant.
Neste dag fortsatte moren å rose ham. Sa han jobbet i kommunen, så ordentlig, så omtenksom. Han mente de kunne flytte inn hos ham etter bryllupet, men de kunne bo her et år til mens Oda fullførte skolen. Mens de fikset opp leiligheten hans.
Oda hørte på og beundret moren. Hun så yngre ut. Moren var trettiseks og hadde gitt opp tanken på å finne noen.
Sigurd og moren giftet seg rett før skolen begynte. Oda leserte til eksamen, og Sigurd spurte om hun trengte hjelp. Oda takket nei, og han gikk til sitt. Han var alltid høflig, banket på før han kom inn.
De ble til slutt venner. Oda ble mer avslappet, delte bekymringene sine om skolen. Sigurd lyttet ærlig, stilte spørsmål.
Og mor blomstret. Sigurd skjemte bort henne. Snart hadde hun nye øredobber, deretter en halskjede.
Året gikk fort. De ferdigstilte leiligheten og skulle flytte. Sigurd spurte om Oda ville bli med. Men hun var ferdig på skolen, følte seg voksen og ville ha frihet. Selv om hun ikke kunne forsørge seg selv, sa Sigurd det ikke var noe problem. Hun kunne begynne på høyskolen, så skulle han hjelpe henne med jobb.
Før avreisen sa Sigurd: “Besøk oss ofte, vi kommer også innom enten meg eller mor. Spør om noe, vi er familie nå.”
Moren og Sigurd ga henne en fin halskjede som eksamensgave. Oda elsket den, stirret på den i speilet i dager.
Da de kjøpte den, sa moren: “Er hun ikke for ung for dette?” Men Sigurd svarte: “Hvem skal ellers gi henne noe sånt?” Moren smilte. Hun hadde fått den beste mannen.
De flyttet, og Oda begynte å leve alene. Først var det kjedelig, hun besøkte dem ofte. Så ble det vanligere, besøkene sjeldnere. Moren kom innom med mat eller penger, eller de møttes ute. Alle hadde det travelt.
Oda begynte å studere. Hun elsket studentlivet. Hun dro hjem i helgene, fortalte nytt.
En dag fikk hun vite at Sigurd skulle på ettårig jobbreise. Moren fulgte med. Oda skulle få penger sendt.
Hun fulgte dem til toget. Moren begynte å gråte, men Oda lo: “Mamma, alvorlig? Jeg blir snart sytten, jeg klarer meg.” De lo, klemte, og moren og stefaren forsvant inn i toget.
De bodde langt unna. De kom hjem to dager til jul, så var de borte igjen. De tok med masse gaver, Oda brukte en hel kveld på å pakke dem opp.
Så ringte moren. Jobbreisen ble forlenget med to år. Sigurd kom tilbake for å hente sin ekstra bagasje og leie ut leiligheten. Hun kunne ikke dra hjem, jobben slapp henne ikke.
Oda kom hjem fra skolen, hørte noe på rommet. Hun kikket inn.
“Hei, er du allerede her?”
“Å, hei, Oda. Ja, prøver å finne plass til sakene mine.”
Sigurd stirret på henne og kjente henne ikke igjen. Det året hadde forandret henne. Hun var blitt feminin, brukte litt sminke, og det passet henne.
Oda slengte fra seg vesken. “Jeg skifter, så lager jeg mat.”
Sigurd så i speilet hvordan hun tok av seg klærne. De myke rundingene. Han ristet på hodet. Slik tanker.
De spiste, snakket. Oda redde opp sengen til ham, dro til sitt. Hun hørte ham gå på bad, på kjøkkenet. Sigurd fikk ikke fred. Speilbildet av Oda plagde ham.
Oda snudde blad i boka og så ham i døren. Han stirret på henne, bare med håndkle rundt livet.
“Trenger du noe?”
Tre dager senere dro Sigurd. Oda pustet ut, prøvde å glemme. Tre måneder senere var han tilbake. Det samme skjedde.
Da han dro, følte Oda seg skitten. Så skjønte hun. Alt var galt. Så galt at hun ikke visste hva hun skulle gjøre: hun var gravid.
Hun ringte Sigurd flere ganger. Han lovte å ringe tilbake. Endelig gjorde han det.
“Savner du meg så mye at du må ringe?”
“Jeg er gravid.”
“Faen! Hvordan?”
Dette var det siste han trengte. Han skulle få forfremmelse, men nå kunne han få fengsel.
“Oda! Jeg sender penger! Finn på noe, men få fjernet det. Og for Guds skyld, ikke la noen få vite det.”
Oda holdt seg for hodet. Hva nå? Skam. Hun ville bli kastet ut av skolen, alle skulle peke. Hvis de fant ut hvem faren var, var det slutten for familien. Moren ville ikke overleve det.
En uke senere kom Sigurd. Han ga henne penger og en adresse. En hytte, tre hundre kilometer unna. Hun måtte dra dit. Hun kunne ikke få abort uten foreldre, og politiet ville stille spørsmål.
“Bo der til det er over. Eller finn en gammel kjerring der ute de vet hvordan de fikser slikt.”
Oda gråt, redd. Sigurd holdt om henne.
“Du skjønner at ingen kan vite noe? Det hjelper ingen. Bare gjør alt verre.”
Sigurd dro neste dag moren visste ikke hvor han var. Oda dro en uke senere.
Hun kom til en avsides grend. Fant hytta, låste opp. Etter litt lussing gikk hun for å finne “kjerringa”. En tannløs gammel dame pekte på et hus ved skogen. Oda samlet mot og gikk dit.
Kjerringa var ikke vennlig.
“Hva vil du, synder?”
Oda begynte å gråte. Kjerringa ble litt mildere, ga henne vann.
“Vær så snill, kan du hjelpe meg med å…”
“Nei, vennen minMen Oda stod der med lille Oline i armene, klar til å møte fremtiden med hodet høyt, for hun visste nå at selv i mørket fins det lys.
