Bestemor Astrid gikk langs gaten i en liten by like ved Lillehammer, mens hun gikk for å hente barnebarnet sitt fra skolen. Ansiktet hennes strålte av glede, og hælene hennes knakte mot asfalten, akkurat som i de fjerne ungdomsårene da livet virket som en evig melodi. Dagen var spesiellhun hadde endelig blitt eier av sin egen leilighet. En lys og romslig enroms i et nytt bygg, noe hun hadde drømt om i årevis. I nesten to år hadde hun spart hver eneste krone. Salget av det gamle huset på landet ga bare halvparten av summen; resten hadde datteren, Ingrid, lagt til. Men Astrid hadde lovet å betale henne tilbake. Som syttiårig enke klarte hun seg med halvparten av pensjonen, mens de ungedatteren og svigersønnentrengte pengene mer. De hadde jo hele livet foran seg.
I skolens inngangshall ventet barnebarnet hennes, Lina, en andreklassing med fletter. Jenta løp mot henne, og de gikk hjem sammen mens de pratet om småting. Åtte år gamle Lina var lyset i Astrids liv, hennes største skatt. Ingrid hadde fått henne sent, nesten førti år gammel, og hadde da bedt moren om hjelp. Astrid ville egentlig ikke forlate det gamle huset på landet, hvor hvert hjørne minnet henne om fortiden, men for datterens og barnebarnets skyld hadde hun ofret alt. Hun flyttet nærmere, tok seg av Linahentet henne fra skolen, passet henne til foreldrene kom hjem fra jobb, og dro deretter tilbake til sin lille, trivelige leilighet. Boligen var registrert på Ingridbare for sikkerhets skyld, tenkte hun. Gamle mennesker kunne lett bli lurt, og livet var uforutsigbart. Astrid protesterte ikke; det var bare en formalitet, trodde hun.
«Bestemor,» sa Lina plutselig og så på henne med store øyne, «mamma sa at vi må sende deg til et sykehjem.»
Astrid stivnet, som om hun var blitt truffet av iskaldt vann.
«Til hvilket hjem, kjære?» spurte hun, mens en kuldegysning for gjennom henne.
«Dit hvor gamle bestemødre og bestefedre bor. Mamma sa til pappa at det blir bra for deg der, du kommer ikke til å kjede deg.» Linas ord var stille, men hvert eneste av dem traff som en hammer.
«Men jeg vil ikke dit!» svarte Astrid, stemmen hennes røpet en dirring. Hodet hennes snurret. Hun kunne ikke fatte at hun hørte dette fra barnet sitt.
«Beste, du må ikke si til mamma at jeg fortalte deg dette,» hvisket Lina og klemte seg inntil henne. «Jeg hørte dem snakke om natten. Mamma sa hun allerede har avtalt det med en dame, men de skal ikke hente deg før jeg blir litt større.»
«Jeg skal ikke si noe, vennen min,» lovet Astrid mens hun låste opp døren. Stemmen skalv, og bena føltes som gele. «Jeg føler meg litt dårlig, hodet mitt svimler. Jeg legger meg litt, kan du kle på deg?»
Hun sank ned på sofaen, mens hjertet hamret i brystet og alt rundt henne ble uklart. De ordene, sagt av en barnestemme, hadde revnet verden hennes i stykker. Det var sannhetenen grusom, ubarmhjertig sannhet som et barn ikke kunne finne på. Tre måneder senere pakket Astrid sakene sine og flyttet tilbake til landsbyen. Nå leier hun et sted der og sparer til et nytt hus, for å finne en slags trygghet. Gamle venner og fjerne slektninger støtter henne, men inni henne er det tomhet og smerte.
Noen dømmer henne, hvisker bak ryggen hennes: «Hun har bare seg selv å takkehun burde ha snakket med datteren, fått klarhet.» Men Astrid vet bedre.
«Et barn finner ikke på noe slikt,» sier hun med fasthet i stemmen, mens hun stirrer ut i ingenting. «Ingrids handlinger taler for seg selv. Hun har ikke engang ringt, ikke spurt hvorfor jeg dro.»
Kanskje datteren forsto alt, men tier. Og Astrid venter. Hun venter på en telefon, en forklaring, et eneste ordmen hun ringer ikke selv. Stolthet og bitterhet har lammet henne som lenker. Hun føler ingen skyld, men hjertet hennes knuses av stillheten, av forræderiet fra dem som skulle vært nærmest. Hver dag spør hun seg selv: Er dette alt som er igjen av hennes kjærlighet og ofringer? Er hennes alderdom dømt til ensomhet og glemsel?
