Solveig Martinsen tørket hendene på forklæet og kikket inn i ovnen igjen. Eplekaken var gyllen på den ene siden, men var ikke helt ferdig ennå. Ute i gangen hørte hun at døra gikk opp det var svigerdatteren som kom hjem. Og sønnen. Og barnebarnet. Hele familien var tilbake fra tur.
“Bestemor!” ropte fireårige Markus, og Solveig kunne ikke la være å smile. For den stemmen var hun villig til å tåle alt selv å bo under samme tak som Nora, svigerdatteren hennes.
“Mamma, har du stått ved komfyren hele dagen igjen?” Henning, sønnen hennes, kom inn på kjøkkenet, ga henne en klem og strakte seg mot den varme kaken.
“Hendene!” sa Solveig og slo ham lett over fingrene. “Vask dem først.”
“Solveig, du lovte å ta det rolig i dag,” sa Nora fra døren, med matposer i hendene. “Vi ble enige om at jeg skulle lage middag, så du kunne slappe av.”
Solveig klemte leppene sammen. Der gikk hun igjen bestemte hva Solveig skulle gjøre i hennes eget hjem.
“Jeg slapper av når jeg baker,” sa Solveig kort. “Og hva er galt med at jeg vil gjøre noe hyggelig for barnebarnet mitt?”
Nora sukket og begynte å pakke ut matvarer uten et ord. Henning sendte moren et advarende blikk, som om han ville si: «Begynner du igjen?» Solveig lot som hun ikke så det.
“Markus, kom og vask hendene, så skal vi ha te og bestemors kake,” ropte hun, mens hun bevisst ignorerte svigerdatteren.
Hun hadde hatt sitt eget liv en gang. Et eget hus, der hun var herre over alt. Venninner på besøk på lørdager, favorittblomstene hennes i hagen, og kveldene foran TV-en i den gamle lenestolen. Men alt forsvant den dagen brannen tok huset hennes.
Hun husket lukten av røyk, naboens rop og sirene fra brannbilene. Hun sto der i nattkjolen, med en gammel jakke over skuldrene, og så ilden sluke huset hun hadde bodd i i tretti år.
“Ikke tenk på det, mamma,” hadde Henning sagt den kvelden og lagt en arm om henne. “Du kan bo hos oss mens vi ordner med forsikringen.”
“Bo hos oss” ble til måneder. Sønnen og svigerdatterens lille to-roms leilighet ble hennes midlertidige hjem. Hun sov på en sengsofa i stuen, pakket den sammen hver morgen, og følte seg alltid som en ubuden gjest.
“Bestemor, kan jeg hjelpe deg å røre deigen?” Markus kom tilbake med våte hender og glade øyne.
“Kanskje neste gang, søtnosen,” smilte Solveig. “Kaken er allerede ferdig, ser du?”
“Men jeg vil bake nå!”
“Ikke i kveld, Markus,” sa Nora. “Bestemor er trøtt. Og det er snart middagstid.”
Solveig sendte svigerdatteren et irritert blikk. Der var hun igjen bestemte hva Solveig kunne gjøre med sitt eget barnebarn.
“Jeg er ikke trøtt,” protesterte Solveig. “Og jeg kan være sammen med Markus så mye jeg vil.”
“Mamma,” Henning gned seg over nesen. “Ikke start nå.”
“Hva er det jeg sier som er så galt?” løftet Solveig hendene. “Har jeg ikke lov til å tilbringe tid med barnebarnet mitt?”
“Selvfølgelig har du det,” sa Nora, men Solveig så hvordan svigerdatterens knoker ble hvite da hun klemte om melkekartongen. “Men vi har en rutine for Markus. Husker du?”
“Han er mitt barnebarn!” Solveig kjente irritasjonen boble opp. “Jeg vet hva som er best for ham. Jeg oppdro min egen sønn, og han ble en bra kar.”
“Mamma!” Henning smelte hånden i bordet. “Nok nå!”
Nora forlot kjøkkenet uten et ord, Markus klamret seg til Solveig, og hun kjente tårene velle opp.
Hun hadde aldri flyttet inn hos dem frivillig. Aldri. Men hun hadde ikke hatt noe valg. Forsikringen dekket knapt lånet på det brente huset. Hun hadde ikke råd til noe nytt, og pensjonen strakk ikke til for en egen leilighet.
“Henning, jeg mente ikke å…” begynte hun lavt. “Det er bare vanskelig. Jeg har alltid vært min egen herre, og nå…”
“Jeg skjønner det, mamma,” sukket Henning. “Men du må også forstå at dette er Noras hjem også. Hun er moren til Markus. Det er hun som bestemmer.”
Dette var en gammel diskusjon. Solveig mente Nora var for streng: maks en time på datamaskin, tegnefilm på bestemte tider, bare litt godteri, og ingen småspising mellom måltidene. Helt absurd, syntes Solveig.
“Jeg går og ser hvordan det går med Nora,” sa Henning og forlot kjøkkenet.
Solveig ble stående alene. Hun sank ned på en stol og dekket ansiktet med hendene. Hun var så lei av alle konfliktene. Lei av å måtte følge andres regler. Lei av å føle seg som en byrde.
Senere, da Markus var lagt i seng og Henning satt med laptop i stuen, banket Nora på baderomsdøren, der Solveig sto og redde håret sitt.
“Kan vi snakke?” spurte Nora.
Solveig stivnet. Akkurat det hun trengte mer krangel.
“Solveig,” begynte Nora og satte seg på badkarkanten. “Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Men du må forstå Markus er mitt barn.”
Solveig ville si noe skarpt, men holdt tilbake da hun så Noras ansikt i speilet. Trøtt, med rynker av bekymring. Ikke sint bare sliten.
“Jeg vet,” sa Solveig uventet. “Jeg vet du er en god mor. Jeg synes bare du er for streng.”
“Kanskje,” Nora smilte svakt. “Men Markus er allergisk mot sjokolade, noe du glemmer av og til. Og legen sa han må spise mindre søtt på grunn av maven. Det er ikke bare for moro skyld, Solveig.”
Solveig ble flau. Hun hadde ofte gitt Markus godteri i smug, syntes forbudet var tøys.
“Og jeg jobber ekstra for at vi skal spare til en større leilighet,” la Nora til lavt. “Med et ekstra rom til deg. Sånn at du ikke trenger å sove på sengsofaen.”
Solveig stivnet. “Hva?”
“Henning og jeg har spart i et halvt år. Han ville overraske deg på bursdagen din si at vi snart har nok til første innskudd.”
Solveig kjente en klump i halsen. De sparte til en leilighet med rom til henne? Alle disse månedene hun trodde Nora ønsket henne vekk?
“Jeg visste ikke…” mumlet hun.
“Nei,” reiste Nora seg. “Henning ville ikke si noe. Men jeg orket ikke å tie lenger. Vi sliter alle sammen. Jeg vil ikke ha krig, Solveig. Markus trenger en bestemor. En som deg.”
Solveig begynte å gråte. All frustrasjonen, sorgen over det tapte hjemmet, alt som hadde bygget seg opp det rant ut i tårene.
“Nå, nå,” sa Nora og klappet henne på skulderen. “Det ordner seg.”
“Nora,” tok Solveig hen
