Vil ikke gifte seg – men moren tvang ham

Det var en gang en mann som ikke ville gifte seg moren hans tvang ham.

«Erik, kan du passe på Lars?» ropte Lise mot rommet mens hun rettet på skjerfet foran speilet. «Jeg kommer hjem til kvelds, rundt seks. Husk å gi ham middag. Alt er klart i kjøleskapet, du trenger bare å varme det opp.»

Lørdagen hadde vært uvanlig travel det hadde vært et hastverk på jobben, og sjefen hadde bedt henne komme inn på en fridag. Ingen andre kunne håndtere oppgaven. Lise sa ja uten å nøle. Jobben ga henne ikke bare penger, men også en følelse av at hun betydde noe.

Fem år gamle Lars lekte rolig på rommet sitt med bilene sine. Lise hørte ham mumle fornøyd mens han imiterte motorenes lyder. En helt vanlig lørdagsmorgen. Hun hadde allerede sjekket vesken, funnet nøklene, da Erik kom ut fra rommet sitt.

«Nei,» sa Erik likegyldig.

Lise stivnet, hånden hennes ble hengende på dørklinka. Hun snudde seg og stirret uforstående på mannen sin.

«Hva?»
«Jeg skal ikke passe på barnet,» gjentok Erik mens han gikk forbi henne bort til gangen. «Jeg har egne planer i dag.»

Lise stirret på ham, kunne nesten ikke tro sine egne ører. Seks år i ekteskap, og aldri ikke en eneste gang hadde mannen henne nektet å passe på sønnen deres. Erik hadde alltid vært en god far, i hvert fall hadde det virket sånn. Lise sto der og prøvde å forstå hva som foregikk, mens mannen hennes rolig tok på seg jakken, satte på seg skoene og gikk mot døren.

«Erik, jeg skjønner ikke. Hva er det som har skjedd?» Lise tok et skritt mot ham, men Erik gikk rundt henne som om hun var en hindring.
«Ingenting har skjedd,» sa Erik og forsvant uten å se seg tilbake.

Døren smalt igjen foran nesa hennes. Hun sto midt i gangen og knuget vesken så hardt at knokene ble hvite. Inni henne snørte alt seg sammen til en knute. Om en time måtte hun være på jobb. Om en time! Lise grep telefonen og ringte moren sin med dirrende fingre.

«Mamma, unnskyld, men jeg trenger din hjelp. Fort. Kan du komme og passe på Lars?»

Moren, takk Gud, stilte ikke noen spørsmål.

Lise regnet fort i hodet og innså at moren hennes ikke kom til å rekke det. Hun løp til naboens dør. Agnes, en eldre kvinne fra leiligheten overfor, hadde alltid vært hjelpsom i vanskelige tider. Lise ringte på og så bønnfallende på henne da hun åpnet.

«Tante Agnes, kan du være så snill å passe på Lars en halvtime, til mamma kommer? Det er krise på jobben, og Erik… Erik måtte avsted.»

Agnes ristet på hodet, men sa ja. Lise skyndte seg inn og forklarte Lars at han skulle være hos tante Agnes en stund, før hun løp ut av leiligheten. Hele veien til jobben kjentes alt urealistisk. Hva var dette? Hvorfor hadde Erik oppført seg sånn? Kanskje de hadde kranglet uten at hun hadde merket det? Lise gikk gjennom de siste dagene i tankene, men kom ikke på noe. Kvelden før hadde de spist middag, sett på film og snakka om ukas planer.

På jobben klarte hun ikke å konsentrere seg. Hun gjorde oppgavene automatisk mens tankene kretset rundt det som hadde skjedd om morgenen.

Flere ganger prøvde hun å sende meldinger til Erik.

«Hvor er du?»
«Hva har skjedd?»
«Hvorfor gjorde du dette?»

Men meldingene ble ikke besvart. Telefonen forble stille. Lise sjekka skjermen hvert femte minutt, men det kom ingen varsler…

Om kvelden skyndte Lise seg å la moren dra hjem.

«Tusen takk, mamma. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten deg.»

Moren strøk henne over hodet, akkurat som når hun var liten.

«Det er ingenting, kjære. Men fortell meg, hva har skjedd? Hvor er Erik?»
«Jeg vet ikke. Han gikk ut i morges og har ikke kommet tilbake ennå.»

Lise fulgte moren til døren. Stillheten i leiligheten var nesten tyngende. Hun gikk inn på Lars rom og så på sønnen sin som sov. Gutten snorket forsiktig mens han klemte bamsebamsen sin. Så liten, så sårbar. Lise strøk ham over håret, kysset ham på pannen og gikk ut uten et ord.

Erik dukket ikke opp før to timer senere. Lise hadde allerede tatt en dusj, skifta til hjemmetøy og drukket en beroligende te. Da hun hørte nøkkelen i låsen, stivnet hun. Mannen hennes kom inn like rolig som han hadde gått ut om morgenen. Tok av seg jakken, skoene og gikk inn på rommet sitt.

Lise stod i døråpningen og så på ham. Inni henne kokte det. Erik stirra ned i telefonen som om ingenting hadde skjedd. Lise stilte seg rett foran ham.

«Hva i all verden var dette?»

Erik så opp med et likegyldig blikk. Det samme blikket hun kunne få av en fremmed på gata. Ikke av mannen sin. Ikke av Lars far.

«Jeg er lei av å late som,» sa Erik.

Lise ble stående som lammet. Blodet hamret i tinningene. Hun sank langsomt ned i en stol uten å ta blikket fra ham.

«Lei av hva da?»
«Av denne familien. Av ekteskapet. Av deg. Av sønnen.»

Lise stirret på ham og lette etter et snev av spøk. Men Erik var alvorlig. Ansiktet hans var kaldt og avvisende.

«Hva mener du?» presset Lise fram mens hun knytta hendene om stolens armlener.
«Akkurat det jeg sa,» trakk Erik på skuldrene. «Jeg ville ikke gifte meg med deg, Lise. Det var moren min som tvang meg. Hun sa du var snill, god, den rette typen. At jeg burde verdsette deg. At jeg kom til å bli lykkelig. Jeg har holdt ut i seks år. Men jeg orker ikke mer. Dette ekteskapet kveler meg. Trekker meg ned.»

Lise kunne nesten ikke tro det hun hørte. Tårene presset på, men hun lot dem ikke falle. Ikke nå. Ikke foran ham.

«Hvorfor ventet du så lenge? Hvis du hadde det så vondt, hvorfor gikk du ikke før?»

Erik rynka pannen.

«For din skyld. Gutten er større nå. Du klarer deg alene med ham. Hadde jeg gått tidligere, hadde det vært vanskelig for deg. Derfor ventet jeg.»

Lise lo. Latteren kom plutselig, hysterisk og bitter. Hun så på mannen sin som om han var en fremmed.

«Takk for den gunsten,» sa hun skarpt mens hun tørka bort tårene. «Så sjenerøst av deg.»
«Du burde være takknemlig!» brøt Erik ut, hevet stemmen. «Jeg var deg tro hele tiden. En god ektemann. Forstår du i det hele tatt hvor vondt det har væ