Tidlig vår
Den fire år gamle jenta, Lille Synnøve, betraktet «den nye» som nylig hadde dukket opp i gården deres. Det var en gråhåret pensjonist som satt på benken. I hånden holdt han en stokk, som han støttet seg på, lik en trollmann fra et eventyr.
Synnøve spurte rett ut:
«Bestefar, er du en trollmann?»
Da hun fikk et nei til svar, ble hun litt skuffet.
«Hvorfor har du en stokk da?» fortsatte hun.
«Den hjelper meg å gå litt lettere,» svarte Geir Johansen og presenterte seg.
«Så du er veldig gammel?» spurte den nysgjerrige jenta.
«Etter dine mål er jeg gammel, men etter mine er jeg ikke så gammel ennå. Det er bare at beinet mitt gjør vondt det ble brukket for ikke lenge siden. Jeg falt uheldig. Så nå går jeg med stokk en stund til.»
I det samme kom bestemoren hennes ut, tok henne i hånden og førte henne mot parken. Vera Nikolaisen hilste på den nye naboen, og han smilte. Men vennskapet mellom den 62-årige mannen og Synnøve ble sterkere. Hver gang jenta ventet på bestemoren, gikk hun litt tidligere ut i gården for å fortelle sin eldre venn alle nyhetene: om været, hva bestemor hadde laget til middag, og hva venninnen hennes hadde vært syk av for en uke siden.
Geir ga alltid den lille naboens datter en god sjokolade. Hver gang ble han overrasket: jenta takket, pakket ut sjokoladen, bet av nøyaktig halvparten, og pakket den andre halvparten pent inn igjen før hun la den i lommen på jakken.
«Hvorfor spiser du ikke hele? Smaker den ikke godt?» spurte Geir.
«Den er veldig god. Men jeg må dele med bestemor,» svarte jenta.
Pensjonisten ble rørt, og neste gang ga han henne to sjokolader. Men likevel bet Synnøve av halvparten og la den andre i lommen.
«Hvem sparer du til nå?» spurte Geir og undret seg over hennes sparsommelighet.
«Nå kan mamma og pappa få. De kan jo kjøpe selv, men de blir så glade hvis noen gir dem noe,» forklarte Synnøve.
«Jeg skjønner. Dere må ha en veldig god familie,» sa naboen. «Du er en heldig jente. Og du har et godt hjerte.»
«Og bestemor også. For hun elsker alle,» begynte jenta å fortelle, men bestemor kom allerede ut av inngangen og tok henne i hånden.
«Forresten, Geir, tusen takk for godbitene. Men både Synnøve og jeg bør egentlig ikke spise så mye søtt. Unnskyld,» sa Vera.
«Hva skal jeg gjøre da? Hva kan jeg gi dere isteden?» spurte han.
«Vi har alt vi trenger hjemme. Takk, men vi trenger ikke noe,» smilte bestemor.
«Nei, sånn kan jeg ikke ha det. Jeg vil så gjerne gi dere noe. Dessuten prøver jeg å bygge et godt naboforhold,» lo Geir.
«Da kan vi heller ta nøtter. Og bare spise dem hjemme med rene hender. Greit?» sa Vera, mens hun så både på naboen og barnebarnet.
Jenta og Geir nikket, og fra da av fant Vera ofte noen valnøtter eller hasselnøtter i lommene til Synnøve.
«Å, du lille ekornet mitt. Bærer rundt på nøtter. Vet du at de er dyre nå for tiden, og at bestefar trenger penger til medisiner? Ser du ikke at han halter?»
«Han er ikke gammel, og han halter ikke! Beinet hans blir bedre,» forsvarte Synnøve sin venn. «Og til vinteren vil han begynne å gå på ski igjen.»
«Skal han på ski?» undret bestemor. «Ja, da er han flink.»
«Kjøper du ski til meg, bestemor?» ba Synnøve. «Så skal jeg og Geir gå på ski sammen. Han har lovet å lære meg.»
Da Vera gikk i parken med barnebarnet, så hun naboen gå energisk langs stien uten stokk.
«Bestefar, vent på meg!» ropte Synnøve og løp etter ham.
«Vent da på meg også,» skyndte Vera seg etter.
Slik begynte de tre å gå sammen, og etter hvert likte Vera disse turene, mens det for Synnøve ble en morsom lek. Hun hadde så mye energi at hun rakk både å løpe, danse foran de voksne, klatre på benker og så gå videre mens hun sa:
«En-to, tre-fire! Raskere nå, se fremover!»
Etter turene satt bestemor og nabo
