En skremmende overraskelse kom til syne helt tilfeldig. Min fire år gamle lillesøster, Lise, hadde fått en navlebrokk. Legene sa at det var viktig å ikke vente jo før operasjonen kunne skje, jo bedre. Lise nektet blankt å dra til sykehuset uten pappa. Så vi ventet til han kom hjem fra en lang kjøretur, og han fulgte henne helt til operasjonssalen.
“Pappa, kommer du til å vente på meg her?” gråt søsteren min.
“Hvor skal jeg dra, kjære? Selvfølgelig venter jeg. Hvorfor gråter du? Du er jo så modig.”
“Jeg gråter ikke, jeg bare puster tungt!”
Så ble hun kjørt bort. Det var en enkel rutineoperasjon, men foreldrene ble bedt om å gi blod til blodbanken det var et krav.
“Men hun har vel bare samme blodtype som en av oss,” sa pappa. “Kanskje dere kan ta prøver først, så vi ikke gir unødvendig mye?”
“Det finnes ikke noe som heter unødvendig blod!” sa legen bestemt.
Mamma og pappa ga blod. Mamma var hvit som et laken, det så ut som hun skulle besvime. Hun klarte ikke å sitte stille, løp til og fra behandlingsrommet og snakket med sykepleieren. Omsider ble Lise rullet ut fra operasjonssalen, og pappa gikk for å møte henne, som han hadde lovet. Han satt hos henne hele helgen. Mamma roet seg litt, så på datteren og kjørte meg hjem, selv om jeg nektet.
“Jeg kan også være hos henne,” insisterte jeg.
Jeg var elleve år på det tidspunktet. Lise, min lille blondede søster, var den jeg elsket mest i hele verden. Kanskje mer enn mamma og pappa. Hvordan kunne jeg ikke elske henne? En engel. En lyshåret engel i menneskeform.
Tenk deg en liten bygd med et lokalsykehus. Nytt og godt utstyrt til og med med en blodbank. Men en bygd er en bygd. Tre dager senere var Lise hjemme, og pappa skulle ut på ny kjøretur. Han gikk for å kjøpe snus til turen. Men da han kom tilbake, så han ut som et tordensky.
“Pappa!” ropte Lise fra barnerommet (hun måtte fortsatt holde seg i senga). “Har du med deg de gule marsipangrisene mine?”
Pappa la fra seg pose fra butikken i gangen. Han ba meg gå raskt inn til Lise. Han tok mamma i armen og dro henne med inn på kjøkkenet.
“Kåre… Kåre, hva er det?”
På kjøkkenet ble det en samtale jeg først forsto flere år senere da skjønte hverken Lise eller jeg noe. Hun var for liten, og jeg adlød pappa. Inn på rommet gikk vi. Lise begynte å klynke og ville ha pappa og marsipan, så jeg tilbød å lese for henne. Takk Gud, hun gikk med på det.
På kjøkkenet gikk Kåre, med rasende øyne, så nær mamma at hun presset seg mot veggen. Det var ikke mer å trekke seg tilbake.
“Er det sant? At Lise ikke er min?”
“Hvordan… hva… Kåre, er du ved dine fulle fem? Hva er det du sier?”
“Jeg skal fortelle deg hva jeg sier. Jeg har blodtype A+, du har O+. Men henne der han nikket mot døren har B-. Hvis det er en feil, kan vi jo sjekke igjen.”
Zahra skjøv mannen bestemt til side, gikk til bordet, satte seg. Hun la hodet i hendene og stønnet:
“Avskum. Jeg ba dem! Hva vil de? De misunner oss, Kåre. Vi har alt. Og barna er så fine.”
“Du ba dem… ja, nå skjønner jeg.”
Han gikk ut fra kjøkkenet, der Zahra ble sittende og gråte. Bare én gang hadde hun feilet… av kjedsomhet… med en ingeniør på jobbreise. Mannen var alltid på kjøreturer. I filmene er det romantisk å være med en langturbilsjåfør. Men i virkeligheten er det kaldt og ensomt. Zahra tenkte at hun måtte gjøre noe! Han var sikkert ikke helt trofast heller, når han var borte så lenge. Hun spratt opp og løp etter Kåre, men han var allerede borte. På bordet lå det en ensom eske med marsipangriser.
Etter turen snakket pappa alvorlig med meg. Han ville at jeg skulle flytte sammen med ham.
“Pappa, men hva med… Lise? Mamma? Kan du ikke bli her?”
Det føltes som om noen la en betongblokk på meg. Blokker består av fjell jeg hadde sett en video om det. Og denne byrden var også sammensatt. Frykten for å miste pappa. Frykten for å måtte velge. Uansett hvem, måtte jeg miste noen. Etter en kjapp hoderegning bestemte jeg meg for å bli. Lise + mamma var flere enn én pappa. Selv om en søster alene kanskje veide tyngst.
Pappa møtte meg ofte. Det var som han hadde glemt Lise. Jeg skjønte ingenting, men visste: hvis han kunne forklare, så hadde han gjort det. Søsteren min var trist og gråt, og det var vondt å se på. Men etter hvert spurte hun mindre og mindre om faren. Hun lukket seg inne og tilbragte all tid med lekene sine. Jeg forsto ikke ordrett hvorfor denne straffen falt over Lise, men jeg kunne gjette. Når det gjaldt mamma…
Mamma gikk fra vettet. Hun begynte å samle søppel fra containere. Først nyttige ting, som kunne brukes hjemme. Så alt mulig. Hun brydde seg ikke lenger om oss. Hun satt og mumlet over haugene sine. Hvordan en ung og vakker kvinne kunne bli til dette på halvannet år det skjønte jeg ikke. Men jeg sa ingenting til pappa. En nabo, tante Maria, tok seg av meg og noen ganger Lise. Maten fikk vi tak i gjennom barnebidrag fra pappa. Men lukten som hang over leiligheten… på skolen ble jeg mobbet, men jeg prøvde å unngå å eskalere.
“Tante Maria, kan du lære meg å stryke?” spurte jeg.
“Gutt, du må nesten vaske klærne først…” rynket hun på nesen.
“Det hjelper ikke. Jeg har vasket dem. Men jeg skal til pappa i morgen, og må se noenlunde presentabel ut…”
“Så han vet…?” gispet naboen. “Ingenting om Zahra?”
“Jeg sier ingenting til ham. Han dro, så det angår ikke ham!”
Hun slapp meg inn, tenkte seg om, og sa:
“Ta med Lise også. Jeg skal få orden på dere. Og gi meg klærne deres. Så kan dere skifte her. Hva jeg kan gjøre…”
Slik ble det. Nå luktet jeg i hvert fall ikke som en hjemløs på skolen. Men den snille tante Maria gjorde mer. Hun gikk til pappa og ga ham en skyllebøtte. Pappa møtte meg etter skolen.
“Hvorfor sa du ingenting?”
“Hva? Ville du kommet tilbake?”
“Nei. Men du kunne bodd hos meg.”
“Og Lise?”
Pappa tidde. Jeg ristet på hodet og gikk mot hjemmet.
“Vent! Lise kan bo hos bestemor.”
“Bestemor har en ny mann.
