“Vil du ha mannen min? Han er din!” sa kona med et smil til den ukjente kvinnen som dukket opp på døren hennes.
“Vent litt, Ingrid! Noen ringer på. Jeg ringer deg tilbake når jeg finner ut hvem det er,” sa Marit motvillig og avsluttet telefonsamtalen med barndomsvenninnen sin. Ingrid hadde nettopp fortalt morsomme detaljer om svigermors bursdagsfeiring, og Marit hadde ledd høyt, som om hun så en komedie.
Marit gikk til døren, kikket gjennom dørspionen og ble overrasket. Hun hadde ventet seg en nabo, for fremmede kom ikke lett inn i den sikrede blokken deres. Men utenfor sto en ung kvinne med et merkelig utseende som Marit aldri hadde sett før.
Hun bestemte seg for ikke å åpne det var best å unngå prat med fremmede, spesielt nå som svindlere lurte overalt. Marit hadde en klar regel: ingen samtaler med ukjente. Svindlere utnyttet de godtroende, men Marit var ikke en av dem.
Hun løftet telefonen for å fortsette samtalen med Ingrid, men dørklokka ringte igjen. Kvinnen utenfor var insisterende, overbevist om at noen var hjemme og fast bestemt på å få et svar.
Marit var alene i leiligheten; mannen hennes, Eirik, var hos en venn for å hjelpe med litt hagearbeid. Hun gikk tilbake til døren og kikket nøyere gjennom dørspionen, studerte den fremmede kvinnen.
Noe ved henne virket både rart og trist, men Marit følte ingen fare.
“Hva er det verste som kan skje hvis jeg åpner og ber henne gå? Så kan jeg fortsette helgen i ro,” tenkte Marit. “Hun har sikkert gått seg vill eller prøver å selge meg noe tull.”
Bestemt åpnet hun døren. Kvinnen i gangen rettet seg straks opp og ordnet nervøst håret før hun snakket.
“God dag! Er du Marit?” spurte hun og fingret med skjerfet sitt. “Ja, selvfølgelig er du det hvorfor spør jeg i det hele tatt?”
“Dette blir interessant,” tenkte Marit. “Svindlerne blir mer sofistikerte for hver dag. Hun vet til og med hva jeg heter.”
“Hvem er du, og hva vil du? Du har stått her i fem minutter. Jeg har ikke invitert deg, så si det du vil eller gå!” sa Marit bestemt.
“Er Eirik hjemme?” spurte den fremmede og overrasket Marit.
“Nei men, nå ble det interessant!” tenkte Marit mistenksomt. “Hun vet hva mannen min heter. Dette er planlagt.”
“Er du her for Eirik?” spurte Marit, selv om hun egentlig hadde tenkt å si noe helt annet.
“Nei, jeg er her for å snakke med deg. Men hvis Eirik er hjemme, blir det vanskeligere for meg,” svarte kvinnen med en likefrem tone.
“Vanskeligere for deg? Hva er det som foregår?” undret Marit, nå mer nysgjerrig.
“Han er ikke hjemme. Hva vil du?”
“Kanskje det er bedre å gå inn. Det er rart å snakke om slike ting i gangen,” foreslo kvinnen og ble mer pågående.
“Ikke snakk om! Jeg kjenner deg ikke, og jeg slipper ikke inn fremmede. Si det du vil, og gjør det fort,” svarte Marit.
“Vil du virkelig diskutere de intime detaljene om mitt forhold til Eirik her, foran naboene?” sa kvinnen med et ironisk smil.
“Hva? Hvilket forhold?” utbrøt Marit med høyere stemme enn hun hadde ment.
“Marit, er alt i orden? Hvorfor roper du?” spurte fru Hagen, naboene deres, som nettopp kom ut av heisen.
“Å, god dag, fru Hagen! Alt er bra. Hvordan er været ute?” prøvde Marit å avlede oppmerksomheten.
“Det ser ut til at det begynner å regne,” svarte naboene, men hun virket ikke stresset med å komme seg inn, nysgjerrig på hva som foregikk.
“Kom inn,” sa Marit motvillig og vinket kvinnen inn.
Inne i leiligheten så kvinnen seg rundt med interesse, blikket hennes landet på forskjellige gjenstander.
“Du har fem minutter. Snakk,” sa Marit og blokkerte henne fra å gå lenger inn i stuen. “Dette er ikke et museum.”
“Jeg heter Linn,” begynte kvinnen og tok av seg skjerfet og frakken. “Eirik og jeg er forelsket.”
“Å, så klisjé! Kunne du ikke kommet med noe mer originalt?” avbrøt Marit med et sarkastisk smil.
“Hva er klisjé med det? Folk blir forelsket det skjer. Du er ikke den første konen hvis mann har gått fra deg,” svarte Linn selvsikkert og prøvde å gå forbi Marit.
“Og du er sikker på at han ikke elsker meg lenger, men elsker deg?” spurte Marit, fremdeles smilende.
“Absolutt! Hvorfor tror du jeg er her?” sa Linn freidig.
“Problemet er at mannen min ikke elsker noen. Han vet ikke hvordan. Så du tar feil, kjære,” sa Marit rolig.
Linn prøvde å argumentere, men i det øyeblikket åpnet døren seg, og Eirik kom inn…
…og Eirik kom inn, forbløffet over å finne en fremmed kvinne i deres gang.
“Linn? Hva gjør du her på en lørdag? Har det skjedd noe på jobb?” spurte han forvirret.
“Nei, hun er her for deg,” sa Marit og nøt situasjonen.
“For meg? Hva mener du? Er det noe galt på jobben?” spurte Eirik, mer forvirret enn noensinne.
“Nei, kjære. Hun kom for å ta deg fra meg. Helt,” svarte Marit med et ironisk smil.
Linn, tydelig flau, tok raskt på seg frakken og begynte å rygge mot døren.
“Drar du allerede? Men hva med Eirik? Var det ikke ham du ville ha? Jeg sier det ærlig, jeg hadde væri mer enn glad for å la deg få ham,” fleipet Marit og utfordret henne.
Men Linn var allerede ute av døren uten et ord.
“Hva var alt dette?” spurte Eirik, fullstendig forvirret.
“Du må fortelle meg! Hvorfor dukket denne modige damen opp og krevde skilsmisse, mens hun påsto at du skulle flytte inn hos henne?” spurte Marit og krysset armene.
“Er du seriøs?” svarte Eirik og så oppriktig sjokkert ut. “Jeg har ikke peiling på hva som foregår. Hun har oppført seg rart på jobb, men jeg har ikke gitt henne noen grunn. Jeg er lei av slikt tull. Jeg lovet deg det, husker du?”
“Bra. For du kjenner meg, Eirik jeg tolererer ikke slikt. Men ærlig talt, kvinner nå til dags ville gjort hva som helst for å fikse sine kompliserte liv,” sa Marit og ristet på hodet.
Eirik tok av seg skoene og gikk mot kjøkkenet, mens Marit ble stående litt i egne tanker. Hun lovet seg selv at hun ikke skulle la slike hendelser forstyrre fred i hjemmet
