Sent kvelden på Kiwi.
Det var en sen kveld på butikken. Synne satt ved kassen med tårer i øynene, utslitt av tretthet, urettferdighet og ensomhet. Den søvnløse natten hadde tatt på henne. Naboen hennes, Kjell, en beryktet fyllik, bråkte igjen på den andre siden av veggen med sine drikkekamerater. Selv politiet klarte ikke å roe ham ned.
Synne tørket øynene og så seg rundt. En sjarmerende ung mann i en stilig frakk nærmet seg kassen hennes. I en måned hadde den høye, mørkhårede mannen kommet til hennes kasse for å betale for pizza og juice. «Sikkert en ensom sjel,» tenkte hun. «Noen vil være heldige med en så pen fyr.»
Kunden, med pizza i hånden, smilte til henne og rakte fram en femtikroneseddel, men ombestemte seg: «Jeg skaffer vekslepenger, for ikke å bry deg.» Han betalte og forsvant ut.
Det var en time igjen til butikken stengte. De få kundene som var der, la varer i handlekurvene uten større entusiasme. Synne gjespet ufrivillig og forbannet i stillhet naboen Kjell, som akkurat da kom inn, lurvete og dekket av blåmerker, med to flasker dyr vodka i hendene. Med et flir rakte han henne en blank femtikroneseddel. «Her blir det fest til morgen,» tenkte Synne irritert.
«Kjell, har du ranet noen?» Naboen hennes blunket mellom blåmerkene. «Hvorfor skulle jeg stjele?»
Av gammel vane holdt Synne seddelen opp mot lyset, kjente på den med fingrene men plutselig… «Vent, Kjell, noe er feil… Dette må sjekkes.» Hun satte seddelen i pengetesteren og hvisket: «Hvor fikk du denne? Den er falsk!»
Kjell stivnet som på et passfoto, klemte flaskene inntil brystet og husket en glemt bønn. Plutselig satte han flaskene fort fra seg på disken. «Sjekk disse også,» sa han håpefullt og rakte henne to norske femtikroninger. «Også disse. Jeg må varsle politiet!»
«Synne, jeg sverger, jeg fant dem utenfor butikken, noen mistet lommeboken, og jeg tok pengene. Ikke angi meg…» bønnfalt fylliken.
Kassadamen nøt frykten hans, klar til å innrømme spøken: pengene var ekte. Men naboen, som trodde han hadde funnet femten tusen kroner, skyndte seg mot søppelkassen for å kvitte seg med bevisene. Kjell rev sedlene i stykker med tilfredshet og forsvant.
Synne ble stående målløs. Hva hadde hun gjort? Men han fortjente det!
«Unnskyld,» sa den kjente kunden. «Jeg kjøpte pizza for litt siden…»
«Jeg husker,» sa Synne mistenksomt, «uten vekslepenger.»
«Men det er ikke det… Jeg mistet lommeboken da jeg satte meg i bilen. Så dum av meg.»
«Var det mye penger?» spurte Synne og tenkte på Kjell.
«Det er ikke pengene, de spiller ingen rolle. Jeg skrev ned et viktig telefonnummer på en seddel i farten. Hvis noen skulle finne den, kan de beholde pengene, men vennligst skriv ned nummeret til meg. Her er kortet mitt.»
«Greit,» nikket Synne.
Humøret hennes var dårlig. Resten av skiftet tenkte hun på hvordan hun kunne hjelpe pizzalikeren. Til slutt tok hun en pose og løp til søppelkassen for å tømme den.
Hjemme, med hansker på, lekte hun etter de revne seddelbitene og forbannet seg selv for den dumme spøken.
«Og han, så glemsk… Det er sikkert nummeret til en dame,» tenkte Synne misunnelig, med tårer i øynene. Hun fant nummeret på to biter.
«Men hvordan gi det til ham? Jeg kan ikke ringe fra min telefon, han kan ringe tilbake. Hva skal jeg si da? Snakke om falskpengene?»
Hun tok frem visittkortet: Aleksander Larsen, både jobb- og privatnummer. Hun måtte ringe, men fra en annen telefon, eller bare sende en SMS. Kanskje be den gamle naboen om å låne telefonen? Men hvis Aleksander ringte tilbake og hun ikke forsto noe, men husket at Synne hadde vært der? Hva ville han tro da? At det var jeg, kassadame Synne, som fant pengene og beholdt dem, men likevel sendte nummeret?
Plutselig kom hun på at hun kunne låne telefonen til vaktmesteren, som ikke ville kjenne henne igjen etterpå. Men hvis han gjorde det… best å sørge for at han ikke kunne. Synne gikk mot garderoben…
Litt senere kom en rund skikkelse ut av bygningen, iført frakk, pelsjakke, to skjerf, en dunskjerf og en lue. Prøv å lage en fantomtegning av denne latterlige skapningen. Skikkelsen gikk langt fra hjemmet sitt, forvirret spor og var på vakt… Der, på hjørnet, en asiatisk mann som passet perfekt for planen hennes.
Synne nærmet seg vaktmesteren og hvisket: «Her, jeg må ringe, batteriet er dødt.» Hun viste en femtilapp. Vaktmesteren rakte henne telefonen uten et ord. Med det samme sendte Synne nummeret til den mystiske kvinnen til Aleksander. Lettet sa hun forsiktig takk og gikk hjem.
Aleksander kunne ikke sove. Han tenkte ikke på pengene, men på et møte tidligere på dagen, da han på vei til en kafé hørte: «Hei, Aleks!» I døren på en full buss så han vennen sin Viktor. Fem år siden de sist møttes. «Jeg skal til stasjonen. Ring meg!» ropte vennen og slengte ut tall. Uten telefon, som lå igjen på kontoret, skrev han nummeret på en seddel, allerede glad for tanken på å ringe Viktor i sin ensomhet. Men alt gikk ikke som planlagt.
For å distrahere seg selv, fokuserte han på noe hyggelig. Kassadame Synne hadde opptatt tankene hans i en måned. Han husket de bølgende håret, de klare blå øynene, det vennlige smilet… Det var på tide å bli bedre kjent. Ensomheten begynte å tynge.
Plutselig kom en melding. Bare et nummer. Hvem kunne det være? Så skjønte han: det var Viktors! I morgen måtte han ringe. Hvis nummeret var funnet, var pengene det også. Nå måtte han takke avsenderen.
«Hallo. Tusen takk. Behold pengene, de er en gave.»
En mannsstemme, litt fremmed, svarte: «GAVE? Jeg forstår ikke. Jeg er vaktmesteren.» Og han la på.
Uansett hvem som hadde sendt, i morgen kunne han dele nyheten med Synne. Hun virket så trist i går, hun hadde hatt medfølelse.
Med tanken på at han nå hadde en grunn til å snakke med Synne, sovnet Aleksander med et smil.
Synne gråt det meste av natten, ynket over sitt uorganiserte liv, mens hun syntes synd på stakkars Kjell og den utilgjengelige Aleksander, den glemske.
Neste kveld kom Aleksander glad til kassen. «Synne, alt er bra. Noen
