Stillheten i huset var tykk som tjære, kun avbrutt av knitringen fra vedovnen. Anne Kristine, en kvinne med et slitent, rynket ansikt, fulgte sønnen med et bekymret blikk mens han stille pakket de siste tingene i en sekk av grovt lerret. I morgen skulle han inn i militæret.
«Sønn min, Erik, si meg hva du ser i den den forfengelige jenta?» Hun kunne ikke holde det inne lenger, og stemmen hennes, kvalt av undertrykt sorg, sank til en hvisking. «Hun bryr seg ikke en døyt om deg! Hun ser ned på deg, mens du ikke har tanker for noen andre. Det er nok av andre jenter i bygda! Ta nå Hanne, for eksempel, Hun er flink, arbeidsom, og hun ser på deg men du legger ikke merke til henne. Det er som om du ikke kan se noen andre enn den ene, Julie.»
Erik, en høy, bredskuldret gutt med et sta hake og nå mørke, bekymrede øyne, snudde seg ikke. Hendene hans strammet sekkene med rutinerte bevegelser.
«Jeg trenger ingen Hanne, mor. Jeg har bestemt meg. Jeg har elsket Julie siden vi var barn. Hvis hun ikke vil ha meg så gifter jeg meg aldri. Slutt å mas, la meg være.»
«Hun kommer til å såre deg, Erik! Hjertet mitt vet det!» hikstet moren. «Vakker ja, det må hun være, den lille djevelen men hun er kald og likeglad. Hun hører til i byen, ikke her ute i bygda.»
Erik snudde seg endelig. Blikket hans var som en mur, ugjennomtrengelig og hard.
«Nok. Slutt på dette.»
Samtidig, i nabohuset, som luktet av billig parfyme og ungdom, tegnet speilet et helt annet bilde. Julie fullførte sin kveldsrutine: hun strøk den siste kullstripen under øynene, farget leppene nøye. Hennes uttrykk, skarpt og utfordrende, ropte om et ønske om å bli sett, tatt, ført langt vekk.
«Julie, hvor skal du så fin ut?» ropte moren fra kjøkkenet. «Skal du på dans igjen? Og feste til morgenlys? Kunne du ikke ha invitert Erik? Han er en flott gutt. Snart ferdig på skolen, ikke noe tulling. Har hyrt folk, bygger hus med faren sin sier det er til sin fremtidige kone. Og han har bare øyne for deg, helt besatt.»
Julie fnøs, snudde seg foran speilet, beundret sitt eget syn.
«Din Erik er en bonde, som ingen har sett maken til. Bygger hus Ungdommen kommer bare en gang, mamma! Man må leve, ha det gøy, men han jobber som en okse, går ingen steder, puster ikke engang ordentlig. Når ungdommen er over, har han ingenting å minnes. Jeg vil ikke ha ham, hører du? Ikke på noen måte. Ikke foreslå det engang.»
Og som en sommerfugl fløy hun ut av huset, etterlot seg bare en sky av engstelig parfyme.
Den høsten var gylden og bitter. Erik fikk sitt vitnemål og vernepliktskortet. Foreldrene arrangerte en enkel, men hjertelig avskjedsfest. Julie og moren kom også, som nærmeste naboer.
Erik, i en ny, stivt sittende dress, lette etter øyeblikket. Hjertet hamret i halsen. Han fanget Julie i gangen, der hun lente seg mot veggen.
«Julie» begynte han, og stemmen skalv plutselig forrædersk. «Kan jeg skrive til deg? Alle soldater skriver til sine jenter. Men jeg har ingen jente. Vil du være min? I det minste på avstand?»
Julie så på ham overbærende, som om han var en søt, men irriterende valp. Hun tenkte et sekund.
«Ja, skriv. Hvis jeg er i humør, svarer jeg kanskje. Hvis ikke, ikke ta det ille opp. Greit?»
Det var nok. Ansiktet hans lyste opp av et håp så sterkt at Julie måtte vende blikket bort. Hun følte seg nesten flau.
Hun svarte på brevene hans en stund, de ble skrevet med en pen, militær håndskrift. Men etter videregående stakk hun til byen for å studere til lærer. Den grå bygdelivet ble værende, sammen med de naive soldatbrevene. Korrespondansen stoppet brått.
Moren hennes sukket bare, i det stille håp at datteren ville komme til fornuft, vente på Erik, slå seg til ro men Julie ville ikke høre på det.
«Jeg skal fullføre studiene, gifte meg med en bymann, en kultivert en! Og jeg kommer aldri tilbake til denne avsides, glemte bygda!» skrek hun hysterisk når moren nevnte Erik.
Men skjebnen lo av henne. Den første eksamen norsk stil strøk hun på, fullstendig. Den bitre ironien var at hun ikke kunne skylde på noen. På deres lille skole manglet det alltid lærere. Norsk og tysk ble undervist av samme person en tysker, Elsa. Hun behersket tysk perfekt, men norsk med nød og neppe. Julie, som de fleste i klassen, kunne verken det ene eller det andre skikkelig.
Men Julie sørget ikke lenge. Byen lokket med lys, og hun fant trøst i den sjarmende, kyniske Edvard. Edvard studerte jus og bodde alene i en leilighet mens foreldrene arbeidet i nord.
Julie flyttet raskt inn hos ham. For ikke å sitte på latsiden, tok hun jobb i en kantine. Som kokk fikk hun ikke jobb, men hun trillet en vogn med boller rundt i fabrikken og merket arbeidernes blikk på seg.
Hjemme hos Edvard tok hun raskt over: hun gjorde rent i de forsømte rommene, lagde kraftige supper og tok med boller fra jobben. Hun innbilte seg at hun var husets frue, nesten hans kone. Hun var forelsket i ham til svimmelhet, til pulsraseri. Han var alt hun hadde drømt om bylivet, den fine tilværelsen.
Hun bodde hos ham i nesten et år. Så, en kald, regnvåt kveld, sa Edvard likeglad fra sofaen:
«Julie, nok nå. Kjærligheten er over, du kjeder meg. Stikk. Foreldrene mine kommer hjem snart.»
Noe inni henne bristet og frøs til is. Men hun var stolt og lært av byens hardhet hun viste ingenting. Rolig, uten hysterisk gråt, pakket hun sakene i den samme kofferten og dro til en venn. Først da døren lukket seg bak henne, rant de stille, bitre tårene.
Etter noen uker hos venninnen skjønte hun at noe var galt. Kvalme om morgenen, svimmelhet. En tur til legen satte en stopper for alle illusjoner.
«Du er gravid. For sent for abort,» sa den eldre gynekologen kort.
Julie tenkte ikke på å kvitte seg med barnet. Dette var Edvards barn! En del av ham. Men så kom det et brev fra moren. En kort hilsen fra en annen tilværelse. Moren nevnte i forbifarten at Erik var tilbake fra militæret. Han hadde spurt etter henne.
Og i Julies desperate, redde hode ble en grusom, feig plan født. Skynde seg hjem. Late som om hun var hans forlovede, overveldet av glede over hans h
