I trappegangen
I trappegang nummer seks, hvor det alltid hang igjen en lukt av våte paraplyer og gammel sement, kunne man tydelig merke at våren var på vei. Luften var kjølig, men om kveldene ble det lysere lengedet føltes som om dagen ikke hadde hastverk med å forsvinne.
Familien Hansen kom hjem: far, mor og tenåringssønnen. Hver av dem bar på poser med grønnsaker og brød, og fra toppen stakk det ut lange stilker av vårløk. Ved døra samlet det seg dråpernoen hadde nettopp kommet inn uten å riste av seg vannet fra paraplyen.
På dørene og postboksene hang det nye oppslaghvite ark skrevet ut på hjemmeskriveren. Med skrikende røde bokstaver sto det: «Merknad! Akutt vannmålerbytte! Må skje innen uken! Bøter! Telefonnummer for avtale nederst.» Papiret var allerede buet av fukt, og blekket hadde flytet litt. Naboene nedenunder, tante Grethe, stod ved heisen og prøvde å ringe et nummer mens hun holdt en handlepose full av poteter i den andre hånden.
«De sier det blir bøter hvis vi ikke bytter,» sa hun bekymret da familien Hansen gikk forbi. «Jeg ringte, og en ung mann forklarte at det var et tilbud kun for vår blokk. Kanskje det er på tide?»
Faren trakk på skuldrene:
«Det virker for hastverks på. Ingen har varslet oss på forhånd. Borettslaget sier ingentingingen brev, ingen oppringninger. Og tilbud Det høres altfor dramatisk ut.»
Samtalen fortsatte under middagen. Sønnen fant en tilsvarende lapp i sekken sinen som var brettet sammen og stuet inn gjennom dørsprekken. Moren vurderte arket, sjekket målerens siste kontroll på regningen.
«Vår måler skal ikke kontrolleres før om et år. Hvorfor dette hastverket?» spurte hun. «Og hvorfor har ingen av oss hørt om dette firmaet før?»
Faren tenkte seg om:
«Vi burde høre med naboene hvem som har fått slike oppslag. Og egentlighva slags tjeneste er dette, hvorfor dukker de opp overalt?»
Neste dag var det mer liv i trappegangen. Stemmer gjenlom gjennom etasjenenoen diskuterte i telefonen høyere opp, mens andre stod ved søppelrommet og snakket om de siste nyhetene. To kvinner fra leilighet nummer tre delte sine bekymringer:
«De sa at vannet ville bli koblet fra hvis vi ikke byttet!» sa den ene indignert. «Og jeg har småbarn hjemme!»
I det samme ringte det på døren: to menn i like jakker og med mapper under armen gikk fra leilighet til leilighet. Den ene holdt en nettbrett, den andre en bunke papirer.
«God kveld, kjente beboere! Akutt bytte av vannmålere pålagt av myndighetene! De som ikke får det gjort innen fristen, vil få bøter fra borettslaget!»
Mannen snakket høyt og selvsikkert, men stemmen var litt for søt. Den andre begynte straks å banke på døren til naboene overfor, som om de hadde dårlig tid.
Familien Hansen vekslet blikk. Faren kikket gjennom dørspionen: ukjente ansikter, ingen uniform eller legitimasjon. Moren hvisket:
«Ikke åpne ennå. La dem gå til de andre først.»
Sønnen gikk til vinduet og så en bil uten kjennetegn på gårdsplassen. Sjåføren røyk og stirret på telefonen. På panseret glitret gatelysene og det våte asfaltet fra regnet som nettopp hadde falt.
Etter noen minutter gikk mennene videre opp trappen og etterlot seg fuktige fotspor. Vann dråpet langs dørmatten til tante Grethe.
Om kvelden surret hele trappegangen som en bikube. Noen hadde allerede bestilt time til «bytte», mens andre ringte borettslaget og fikk uklare svar. I et felles chatgruppe diskuterte de: Burde de slippe disse mennene inn? Hvorfor så hastverk? Familien Hansen bestemte seg for å spørre naboene ovenpå hva «tjenestemennene» hadde sagt til dem.
«De hadde noen rare legitimasjoner,» fortalte naboen fra leilighet 17. «Bare en laminert bit papir uten stempel. Jeg spurte om lisens, og da begynte de plutselig å gå.»
Familien Hansen ble enda mer mistenksom. Faren foreslo:
«La oss prøve å møte dem i morgen og be om alle dokumentene. Og jeg ringer borettslaget direkte.»
Moren støttet ideen. Sønnen lovet å spille inn samtalen på telefonen.
Neste morgen dukket «tjenestemennene» opp igjen. Nå var det tre av dem, alle med like jakker og mapper. De gikk raskt gjennom etasjene, banket på dører og overtalte folk til å bestille time med en gang.
Faren åpnet døren på gløtt, med dørkjeden spent.
«Vis oss dokumentene. La oss se lisensen. Og oppgi referansenummer fra borettslaget hvis dette er planlagt arbeid.»
Mannen nølte, famlet i papirene, og rakte frem et ark med en logo fra et ukjent firma. Den andre mannen så bort og bladde på nettbrettet.
«Vi har avtale om å betjene denne blokken Her er avtalen»
«Avtale med hvem? Borettslaget vårt? Gi oss navnet på ansvarlig person og nummeret til ordrefordeleren,» sa faren rolig.
Mennene vekslet blikk og mumlet noe om hastverk og bøter. Da tok faren fram telefonen og ringte borettslaget mens de sto der.
«Hallo, kan du si om dere har sendt noen for å bytte vannmålere i dag? Det er folk som går rundt her»
Svaret var klart: ingen planlagte arbeider, ingen hadde blitt sendt, og ekte fagfolk varsles alltid skriftlig og med underskrift fra beboerne.
«Tjenestemennene» begynte å unnskylde seg: de hadde tatt feil av adresse Men faren hadde alt spilt inn samtalen på sønnen sin telefon.
Kvelden falt raskt; trappegangen ble halvmørk. Gjennom et åpent vindu trengte det inn en kald vindet vinduer etasje over slo igjen. I gangen ved inngangsdøren lå paraplyer og sko; en fuktig stripe fra våte støvler førte til søppelrommet. Bak dørene hørte man naboers bekymrede stemmerde diskuterte det som nettopp hadde skjedd.
Høydepunktet kom nesten hverdagslig: Familien Hansen forsto endelig at dette var en svindel under dekke av obligatorisk målerbytte. Løsningen kom av seg selv: de måtte varsle de andre og handle sammen.
Trappegangen var mørk nå, men familien Hansen utsatte ikke samtalenbekymringen var for fersk. Faren kalte på tante Grethe og naboen fra 17; to fra toppetasjen kom også, og noen mødre med barn sluttet seg til. På avsatsen luktet det våte klær og nybakt brødnoen hadde nettopp handlet. Sønnen startet diktafon, så de kunne fortelle de som ikke var der.
«La oss si det med en gang:
