“Pappa, møt henne, hun skal bli min kone og din svigerdatter,” sa Marius med en stemme som skimret av glede.
“Hva?!” utbrøt professor og doktor Rolf Lind, målløs av sjokk. “Dette er ingen spøk, og den er ikke morsom i det hele tatt.”
Han stirret med avsky på den grove jentas hender, der mørk jord lå klemt under neglene. Det virket som om hun ikke visste hva såpe og vann var for noe.
*Gud, så godt at min kjære Ingrid ikke levde til å oppleve denne skammen! Vi prøvde å lære ham gode manerer,* tenkte han bittert.
“Dette er ikke noe tull!” svarte Marius stolt. “Silje skal bo hos oss, og om tre måneder gifter vi oss. Hvis du ikke vil være med på bryllupet, så klarer jeg meg uten deg!”
“Hallo!” smilte Silje og gikk som om hun eide stedet rett mot kjøkkenet. “Her er lefser, tyttebærsyltetøy, tørkede sopp…” Hun tok opp en rekke matvarer fra en slitt sekk.
Rolf grep seg om hjertet da han så tyttebærsyltetøyet søle utover det hvite duken.
“Marius! Kom til fornuft! Hvis dette er hevn, er det altfor grusomt… Hvor fant du henne? Jeg vil ikke ha henne i mitt hus!” ropte professoren.
“Jeg elsker Silje. Og min kone har rett til å bo i mitt hjem!” sa Marius med et hånlig smil.
Rolf skjønte at sønnen drev ap med ham. Uten et ord snudde han og gikk til sitt soverom.
Etter morens død hadde Marius forandret seg totalt. Han droppet ut av universitetet, ble frekk mot faren og levde et hensynsløst liv.
Rolf håpet sønnen ville endre seg, bli som før klok og snill. Men med hver dag drev de lengre fra hverandre. Og nå hadde han ført denne bondepiken inn i deres hjem. Han skjønte at faren aldri ville godta hans valg, så han hadde invitert nettopp den personen faren minst ville forstå…
Det varte ikke lenge før Marius og Silje giftet seg. Rolf nektet å delta i bryllupet og ville ikke ha noe med svigerdatteren å gjøre. Han var rasende over at Ingrids plass, den perfekte husmoren, var tatt av denne uoppdragne jenta som knapt kunne sette sammen to ord.
Silje, som om hun ikke la merke til svigerfarens avsky, prøvde å vinne ham over, men gjorde det bare verre. Han så ingenting godt i henne, bare at hun var ufin og hadde dårlige manerer.
Marius, etter å ha spilt den perfekte ektemannen, begynte å drikke igjen. Faren hørte ofte krangelen mellom de unge og gledet seg i smug, i håp om at Silje endelig skulle forlate huset.
“Rolf, sønnen din vil skilles, og nå kaster han meg ut på gata jeg er gravid!” ropte Silje en dag med tårer i øynene.
“Hvorfor ut på gata? Du har vel et sted å dra? Graviditeten gir deg ikke rett til å bli her etter en skilsmisse. Beklager, men jeg blander meg ikke,” sa han, innerst glad for å bli kvitt den plagsomme svigerdatteren.
Silje, knust og forvirret over hvorfor svigerfaren hatet henne fra første stund, pakket sakene sine for å dra. Hun forsto ikke hvorfor Marius behandlet henne som en hund, forlot henne og overlot henne til skjebnen. Hva om hun var fra bygda? Hun hadde også en sjel og følelser…
***
Åtte år senere… Rolf bodde på et aldershjem. De siste årene hadde han blitt svak. Selvfølgelig utnyttet Marius det han fikk faren raskt plassert på institusjon for å unngå mer bry.
Den gamle mannen aksepterte skjebnen sin. Han hadde lært tusenvis om kjærlighet, respekt og omsorg i løpet av livet. Han fikk fortsatt takkebrev fra tidligere studenter… Men sine egne barn hadde han aldri klart å nå…
“Rolf, det er noen her for deg,” sa romkameraten etter en tur ut.
“Hvem? Marius?” ropte den gamle, selv om han visste det var umulig. Sønnen ville aldri komme på besøk han hatet faren.
“Vet ikke. De ba meg si fra. Hva sitter du der for? Gå og se!” sa kameraten og lo.
Rolf tok stokken og gikk langsomt mot den lille, fuktige salen. Da han gikk ned trappen, kjente han henne igjen.
“Hei, Silje,” sa han med en liten stemme og senket hodet. Tydeligvis følte han fortsatt skyld over den ærlige, enkle jenta han ikke forsvart for åtte år siden.
“Rolf!” utbrøt den elegante damen. “Du har forandret deg så mye… Er du syk?”
“Litt,” smilte han trist. “Hvordan fant du meg?”
“Marius fortalte det. Han vil ikke ha noe med sønnen din å gjøre. Men gutten spør stadig om både far og bestefar… Jon er ikke skyldig i at dere avviser ham. Han trenger sin familie,” sa hun med dirrende stemme. “Unnskyld, jeg sikkert bare plager deg.”
“Vent!” ba den gamle. “Hvordan er han, Jon? Jeg husker det siste bildet du sendte, da han var tre.”
“Han er her ved inngangen. Skal jeg hente ham?” spurte Silje lavt.
“Ja, gjør det!” sa Rolf, øynene fulle av håp.
Inn kom en brunhåret gutt, en miniatyrutgave av Marius. Jon nærmet seg forsiktig bestefaren han aldri hadde møtt.
“Hei, gutt! Så stor du er…” gråt Rolf og omfavnet barnebarnet.
De snakket lenge mens de gikk i parken ved hjemmet. Silje fortalte om sitt harde liv, hvordan moren døde tidlig, og hun måtte oppdra Jon alene mens hun drev gården.
“Unnskyld, Silje. Jeg har vært en dårlig mann. Selv om jeg trodde jeg var klok og dannet, skjønte jeg først nylig at folk skal dømmes etter hjertet, ikke penger eller utdannelse,” sa han.
“Rolf, vi har et tilbud,” sa Silje nervøst. “Flytt inn hos oss! Du er alene, og Jon og jeg også… Vi vil gjerne ha deg hos oss.”
“Bestefar, bli med! Vi kan gå på fisketur, plukke sopp… Det er så fint på gården, og vi har plass!” sa Jon og tok den gamle i hånden.
“Ja, la oss dra!” smilte Rolf. “Jeg har mistet for mye med min sønn. Kanskje jeg kan gi Jon det Marius aldri fikk. Og jeg har aldri bodd på landet kanskje jeg vil like det!”
“Du kommer til å elske det!” lo Jon.
