Nylig ble datteren min singel og flyttet inn hos oss i den trange leiligheten vår med den lille.
Ja, nå bor hun her sammen med barnebarnet mitt, mens vi selv allerede er trangt om plassen mannen min og jeg. Jeg tenkte at datteren kunne bo litt hos bestemor mens hun er på foreldrepermisjon, men dessverre er det umulig nå. For bestemor, som er 68 år gammel, har plutselig giftet seg og flyttet sammen med sin nye mann!
Da hun ringte og fortalte at hun skulle gifte seg, trodde jeg først det var en spøk. Nei da, det var fullt alvor selv om hun er 68! Hun har bodd alene i mange år etter at hennes første mann døde for 20 år siden. Jeg var 35 da jeg flyttet hjemmefra, og nå bor jeg med mann og barn i byen. Jeg besøker henne et par ganger i måneden, og så klart i høytider.
Heldigvis har hun det bra, hun klarer alt av husarbeid selv. Mannen min og jeg hjelper til med å rydde i hagen eller hakke ved, men ellers ordner hun seg fint alene.
Men nå har hun plutselig tatt med en mann inn i huset! Det er jo ren svik! Hun burde ikke gjøre dette mot oss. Nåværende ektemann er en gammel flamme fra ungdomstiden, og de begynte å treffes igjen for noen år siden. I begynnelsen av juli giftet de seg på rådhuset, og feiringen var i en restaurant veldig lavmælt, bare for de nærmeste.
Vi dro ikke på bryllupet. Synes det er flaut! Hvorfor i all verden måtte hun gjøre dette? Hun kunne jo bare bodd alene som før. Jeg er helt imot dette ekteskapet og har fremdeles ikke kommet over det. Nå bor de sammen i det store huset hennes.
Mannen hennes har ingen eiendom bare tre barn og en hel haug med barnebarn. Hvorfor gjorde hun dette? Hvordan kunne hun være så hensynsløs? Nå som de er gift, kan han plutselig kreve arv etter henne! Vi bor jo selv i en liten leilighet med knapt plass til oss selv.
Så nå er datteren min her med barnebarnet, og jeg hjelper til. Sønnen min bor med samboeren sin i en leid leilighet. Jeg hadde tenkt at datteren kunne bo hos bestemor en stund, men det gikk jo ikke for nå har hun startet et helt nytt liv!
Vi har ikke snakket på lenge. Nylig ringte tante mi, morens søster, og begynte å moralisere. Hun mener vi oppfører oss dårlig, at moren også har rett til å være lykkelig. Vi burde glede oss for hennes skyld. Det er kanskje ikke så fint å tenke på arv mens hun fortsatt lever. Men hun skulle prøvd å forstå meg også.
Hva om vi i stedet for å arve huset hennes får en fremmed gammel mann med masse problemer og en gjeng fattige slektninger som garantert ikke vil si nei til sin del av arven? Derfor mener jeg at retten er på min side og at moren tar fullstendig feil.
