«Mamma lever på mine penger» — disse ordene fikk meg til å fryse av skrekk

Mamma lever på mine penger disse ordene frøs jeg til av skrekk. Mamma lever på ryggen min slik lød meldingen fra sønnen min som fikk blodet til å fryse i årene mine. Livet mitt i leiligheten i Trondheim ble snudd på hodet, og smerten fra hans ord ringer fortsatt i hjertet mitt.

For flere år siden flyttet sønnen min, Lars, og kona hans, Ingrid, inn hos meg rett etter bryllupet. Vi feiret sammen fødselen av barna deres, gjennomgikk sykdommer og de første skrittene. Ingrid var i foreldrepermisjon med det første barnet, så det andre, og til slutt det tredje. Når hun ikke kunne, tok jeg sykedager for å passe på barnebarna. Huset ble et virvar av gjøremål: matlaging, oppvask, latter og gråt. Jeg hadde knapt tid til å puste, men til slutt vantnet jeg til kaoset.

Jeg så frem til pensjonen som en redning. Telte dagene i kalenderen og drømte om ro. Men drømmen varte bare i et halvt år. Hver morgen kjørte jeg Lars og Ingrid til jobb, lagde frokost til barnebarna, ga dem mat, dro dem til barnehage og skole. Med den yngste gikk jeg tur i parken, før vi kom hjem og lagde lunsj, vasket og ryddet. Om kvelden kjørte jeg dem til musikkorpset.

Dagene mine var planlagt ned til minuttet. Men jeg fant likevel tid til min lidenskap lesing og broderi. Det var min flukt, en liten oase i alt kaoset. En dag fikk jeg en melding fra Lars. Da jeg leste den, sto jeg som lammet.

Først trodde jeg det var en ond spøk. Senere innrømmet Lars at han hadde sendt den ved en feil, at den ikke var ment for meg. Men skaden var skjedd ordene hans sved i sjelen: Mamma lever på ryggen min, og vi bruker fremdeles penger på medisiner hennes. Jeg sa jeg tilga ham, men jeg kunne ikke bo under samme tak lenger.

Hvordan kunne han skrive noe slikt? Jeg brukte hver eneste krone av pensjonen min på huset. De fleste medisinene mine fikk jeg gratis som pensjonist. Men ordene hans viste hva han egentlig følte. Jeg sa ingenting, lagde ingen scene. I stedet leide jeg en liten leilighet og flyttet, og sa det ville gjøre meg godt å bo alene.

Leien spiste nesten hele pensjonen min. Jeg satt igjen med nesten ingenting, men jeg hadde ikke tenkt å be sønnen min om hjelp. Før pensjoneringen kjøpte jeg en laptop, til tross for Ingrids kommentarer om at jeg aldri ville klare meg. Men jeg klarte meg. Datteren til en venninne lærte meg å bruke den.

Jeg begynte å ta bilder av broderiene mine og legge dem ut på sosiale medier. Jeg ba gamle kollegaer om å anbefale meg. Etter en uke begynte de første pengene å renne inn. Små beløp, men de ga meg troen på at jeg ikke skulle forsvinne eller ydmyke meg foran sønnen min.

Etter en måned kom en nabo og ba meg lære barnebarnet hennes å sy og brodere mot betaling. Den lille jenta var min første elev. Senere fulgte to til. Foreldrene betalte gjerne for timene, og livet mitt begynte sakte å snu.

Men såret i hjertet bleknet ikke. Jeg sluttet nesten helt å snakke med Lars og familien hans. Vi sees bare på familiemiddager nå.