Jeg foreslo at moren min kunne bo hos oss en måned etter fødselen, men hun bestemte seg for å flytte inn i et helt år og ta med seg faren min.
Tre netter har jeg ikke fått sove. Samvittigheten gnager på meg som en sulten ulv, uten å gi meg et øyeblikks fred. Det er som om jeg står på kanten av en avgrunn, revet mellom pliktoppfyllelse og egne redsler. Alt fordi jeg er i åttende måned, og livet mitt skal snart forandre seg for alltid. Etter bryllupet flyttet jeg til mannen min i en annen by, langt fra hjemstedet mitt i en liten grend nær Hamar. Foreldrene mine ble igjen der, og vi møtes sjelden enten besøker de oss, eller vi dem, men disse møtene kan telles på én hånd.
Nylig, under et slikt besøk, var jeg og moren min på det lille kjøkkenet i leiligheten vår. Mens vi drakk te, delte hun minner om hvor vanskelig det hadde vært da jeg ble født. Hun fortalte hvordan hun sto alene med en baby, utslitt til tårer, og at det bare var bestemoren min som reddet henne fra fullstendig fortvilelse. Ordene hennes traff meg dypt jeg så for meg meg selv i hennes sko, hjelpeløs, forvirret, med et nyfødt barn. Og plutselig, uten å tenke meg om, sa jeg: «Mamma, kan du ikke komme hit etter fødselen, bo litt hos oss og hjelpe meg?» Øynene hennes lyste opp, som om jeg hadde gitt henne et nytt liv. Men så kom slaget: «Åh, far og jeg kan gjerne bo hos dere i et helt år! Vi kan leie ut leiligheten vår for å hjelpe dere økonomisk.»
Jeg frøs, som om iskaldt vann hadde skylt over meg. Ordene hennes gjallet i hodet mitt som en stormklokke. Jeg elsker faren min, av hele mitt hjerte, han betyr alt for meg. Men jeg ba bare moren min komme, og ikke i et år, men bare noen uker, kanskje en måned til jeg fant ut hvordan jeg skulle være mor. Men nå et år, og med far også! For øynene mitt dukket det opp et bilde: far som alltid gikk ut på balkongen for å røyke. Når vi er alene, ignorerer jeg lukten av tobakk som setter seg i alt. Men med et barn? Jeg vil ikke at mitt barn skal puste inn den eimende røyken, at de små lungene skal lide. Om vinteren? Far ville åpne og lukke balkongdøren, slik at kulden trengte inn. Jeg kunne allerede se for meg at barnet mitt hostet, forkjølet, mens jeg løp rundt i panikk, uten å vite hvordan jeg skulle beskytte det.
Og det var ikke alt. Far kjeder seg når han er på besøk han har ingenting å gjøre. Enten ser han på TV med høyt volum, eller så drar han mannen min med på øl, og de forsvinner til langt på natt. Jeg har ingenting imot at han slapper av, men med en baby trenger jeg mannen min hjemme, ikke ute med svigerfaren. Jeg tenkte på det året støy, røyk, evig travelhet og alt inni meg knyttet seg sammen av redsel.
Jeg tok mot til meg og sa rett ut: «Mamma, jeg ba bare deg, og ikke for et år, maks en måned.» Ansiktet hennes mørknet, øynene fylt av såret stolthet. Hun svarte skarpt: «Uten far kommer jeg ikke. Enten sammen, eller ikke i det hele tatt.» Og så gikk hun, etterlot meg i en trykkende stillhet. Nå sitter jeg og stirrer ut i mørket, mens sjelen min splittes i to. Handlet jeg riktig? Var jeg for hard? Kanskje jeg burde ha sagt ja, svelget frykten for morens skyld? Men hvordan skal jeg takle det året når tanken alene får meg til å kveles?
Samvittigheten hvisker at jeg er egoistisk, at moren bare vil hjelpe, men jeg støter henne bort. Men hjertet roper: Jeg klarer det ikke, jeg må beskytte barnet mitt, hjemmet mitt, det nye livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ligger våken om natten, hører mannen min puste rolig ved siden av meg, og tenker: Hvis jeg tar feil? Hvis moren har rett, og jeg fratar henne muligheten til å være der i en så viktig tid? Eller har jeg rett, må jeg verne om grensene mine før de brytes ned av andres ønsker? Hva er egentlig riktig? Jeg drukner i disse tankene og trenger et lys for å finne veien ut av mørket.
