Jeg mente det godt, men det ble ikke slik

Ja, jeg skjønner at du ikke er forpliktet! Men dette er jo din egen kjærlighet! Skal du virkelig la gutten gå uten varme klær om vinteren? Sander, er dette slik jeg oppdro deg? svigermoren hennes presset på.

Telefonen lå på bordet. Etter noen familiescener hadde Sander lært: når mor ringer, er det best å sette på høyttaler og snakke sammen med Lise. Ellers ville hun knuse dem én etter én.

Lise, vi nekter deg ikke hjelpen, svarte Kristine. Men hvis det er så vanskelig for deg med Markus, så gi ham til oss. Emma har ingenting imot det, vi har snakket om det.

Svigermoren tidde et øyeblikk. Antakelig vurderte hun hva som var mest fordelaktig: å kvitte seg med uønskede plikter eller beholde kontrollen over datteren. Det andre alternativet vant.

Dere aner ikke hva dere går til! svarte Lise nedlatende. Dere har jo verken barn eller katt. Jobber hele dagen, hvem skal passe på ham? Tror dere barn vokser av seg selv, som ugress? Et barn trenger omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet!

Jeg forstår det, sa Kristine rolig. Men hvis det er sånn, ville vi finne en løsning. Jeg kunne sagt opp jobben. Tenk på det som om jeg tok foreldrepermisjon i stedet for Emma.

Å ja, og hva skulle dere leve av, dere rikinger?

Du har jo alltid sagt at jeg tjener småpenger. Vi ville klart oss uten de småpengene.

Svigermoren ble stille. Sander sukket trett: Kristine var ny i familien, men han var allerede lei av alt presset.

Så det er sånn det er. Dere gir meg et ultimatum, knurret Lise til slutt. Jaja, bare kjør på. Dere er unge og dumme, skjønner ikke hva dere roter dere inn i. Jeg prøver bare å hjelpe, tar hele byrden på meg. Men neida, stå på der. Men husk: mens dere kjemper for deres «jeg», fryser og sykler barnet på grunn av dere.

Etter det la hun på. Kristine satte seg ved siden av Sander, la armen rundt ham og tenkte tilbake på hvordan alt begynte.

…Først virket Lise som en snill og gjestfri, om enn sta, dame. Hun tok imot Kristine med et smil, selv før hun ble svigerdatter. Bordene hennes var fulle av mat, og når de skulle dra, fylte hun sekker med mat til dem.

Hun ble raskt en stor del av Kristines liv. Hun ringte hver dag, spurte om alt var bra, om Sander behandlet henne godt, og inviterte henne på besøk. En gang hjalp hun til med å få Kristines mor inn på sykehus via bekjente leger. Kristine var takknemlig.

Men hun la også merke til noe annet. Hvis hun ikke svarte på telefonen eller avbrøt samtalen i en travel stund, ble den fremtidige svigermoren en helt annen person. Da kunne hun gå uker uten å ringe, snakke nedlatende og tydelig vente på en unnskyldning.

Nå skjønner jeg, du er for travel til meg, sa Lise såret i slike tilfeller.

Kristine lo det bort, men følte at «omsorgen» var påtrengende og krevende.

Lise hadde ikke bare en sønn, men også en datter, Emma. Svigersøster ga også blandede følelser. Emma smilte nesten aldri, skvatt av høye lyder og ville alltid tilbake på rommet sitt.

Kristine tolket det som alderen. Emma var bare seksten. Kanskje hun syntes det var kjedelig med eldre mennesker.

Hva liker Emma egentlig? spurte Kristine Lise før jul. Jeg aner ikke hva jeg skal gi henne i gave.

Hun liker ingenting, svarte Lise irritert. Sitter bare med telefonen. Alt er feil, alt er tungt. Hun vil ingenting. En latmask…

Da skjønte Kristine at noe var galt mellom mor og datter. Hennes egen mor ville aldri sagt slikt. Hun snakket alltid godt om datteren sin og visste hva hun likte.

Senere så Kristine enda tydeligere at Lise ikke brydde seg om Emma. Svigermoren kunne smile til henne, men så bråkte hun og skjente på datteren for dårlig oppvask. Feil venner, feil måte å gå på, feil musikk… Og det var bare det Kristine så.

Ikke rart Emma giftet seg i en fart da hun ble atten. Ikke av kjærlighet, men for å komme seg hjemmefra.

For en idiot! utbrøt Lise. Hun fant seg en liten tulling. Tror lykken ligger der ute. Han kommer til å forlate henne i løpet av en måned!

Nå som Emma var ute av «fangenskapet», rettet Lise all oppmerksomhet mot Kristine og Sander. Før hadde hun virket som en grei dame med noen særheter, men nå visste Kristine ikke hvor de skulle gjemme seg. Påtrengende råd, uventede besøk, spørsmål om «når skal dere få barn»… Full pakke.

Kristine, kanskje du burde slutte i butikken? sa Lise en dag. Du tjener jo småpenger. Jeg kunne hjelpe deg med en jobb via bekjente. Bedre lønn og arbeidsvilkår.

Da skjønte Kristine: hvis hun sa ja én gang, ville hun være evig takknemlig. Selvfølgelig utakknemlig, for Lise ville forvente total lydighet. Og hvis noe skjedde, kunne svigermoren like enkelt ordne det slik at Kristine fikk sparken.

Nei takk, jeg trives hvor jeg er. Jeg har gode kolleger, svarte Kristine.

Lise strammet leppene og snudde seg mot vinduet.

Ja, du får vel gjøre som du vil, mumlet hun. Jeg vil bare det beste, slik at dere ikke lever fra lønn til lønn. Men hvis du ikke vil framover, kan jeg ikke gjøre noe. Bare sitt der.

For øvrig hadde Lise nesten rett om Emma. Ekteskapet varte ikke en måned, men halvannet år. I den tiden fikk Emma et barn.

Selv om Kristine og Emma ikke var nære, måtte svigersøsteren til slutt få luft. Først ba hun om råd om ekteskapet, så brast hun i gråt.

Han er nesten aldri hjemme, klaget Emma. Sier han er hos venner, men jeg er ikke dum… Jeg har tatt ham i løgn. Jeg vet ikke hvor han sover, men ikke hos venner. Og det er bare toppen av isberget… Han har løftet hånden mot meg.

Å, Emma, dette er ikke bra… Du burde dra. Kristine ristet på hodet. Det hjelper ikke med råd her.

Hvor? Til mor? Nei takk, jeg holder ut heller. Bare ikke tilbake til henne…

Det sa mye. Emma var villig til å tåle utroskap og frykt, bare ikke å returnere til Lise. «Da er det verre der,» tenkte Kristine.

Men snart søkte mannen hennes om skilsmisse. Han var ikke klar for familieliv, sa han. Egentlig fant han en annen.

Men barnet ble igjen. Emma måtte flytte hjem til mor. Og da begynte det… Lise kalte datteren en udugelig latekoff og dårlig mor, skyldte på henne for manglende utdanning og spådde hen