Jeg prøvde å tørke bort tårene mens jeg stirret på speilbildet mitt. Nei, jeg ville ikke falle sammen. Ikke nå. Dette er min leilighet, og ingen har rett til å kaste meg ut.
Hvem skulle tro at seks års ekteskap med Per skulle ende slik? Vi så ut som det perfekte paret i hvert fall sa alle bekjente det. En koselig leilighet i sentrum, en gave fra foreldrene mine på min tjuefemårsdag, våre reiser sammen, kvelder med film…
Jeg husker hva faren min sa før bryllupet:
Mette, vi registrerer leiligheten kun i ditt navn. Ikke fordi jeg ikke stolte på Per, men man vet aldri hva livet bringer.
Jeg viftet det bort den gangen. Jeg trodde kjærligheten vår var for alltid.
Mette Johansen, sover du der inne? en utålmodig stemme lød fra døren.
Jeg så på speilet en siste gang, rettet på håret og rettet på skuldrene. Nei, hun denne nye kvinnen i Pers liv skulle ikke få se meg knust.
Jeg kommer, sa jeg før jeg åpnet baderomsdøren.
I gangen ventet en selvbevisst blondine i trettiårene. Et dyrt antrekk, designervesker, perfekt sminke. Det var lett å se hvorfor Per hadde valgt henne hun var det motsatte av meg: forretningsmessig og polert.
Lise Andersen, presenterte hun seg formelt. Jeg er Pers advokat. Vi er her for å diskutere saken om din utkastelse.
Min utkastelse? En bitter latter steg i halsen min. Fra min egen leilighet?
Lise Andersen nikket lett:
Per har opplyst at dette er felles eiendom fra ekteskapet.
Nå lo jeg virkelig:
Glemte Per å nevne at leiligheten ble gitt til meg av foreldrene mine før ekteskapet? Og at den kun står i mitt navn?
Et svakt uttrykk av tvil dukket opp i Lises perfekte ansikt.
Jeg husket hvordan det hele begynte å rakne. Først var det småting Per kom senere hjem, snakket mindre. Han skyldte på et stressende prosjekt, og jeg… jeg ga ham rom. Jeg trodde det var midlertidig.
Jeg har alle dokumentene for leiligheten, sa jeg rolig. Vil du se dem?
Det trengs ikke, Lise tok frem telefonen. Jeg ringer Per.
Mens hun gikk bort til vinduet for å snakke, satte jeg meg på sofaen. Minner fra de siste ukene flommet over meg.
Den kvelden da Per kom hjem uvanlig edru og alvorlig. Han sa vi måtte snakke. Jeg hadde nettopp laget hans favorittmat.
Det er best vi skilles, sa han og så forbi meg. Jeg søker om skilsmisse.
Jeg laget ingen scene. Kanskje var det mors oppdragelse hun lærte meg alltid å bevare verdigheten. Jeg samlet dokumentene og søkt selv, før han rakk det.
Lise avsluttet samtalen og snudde seg. Noe i hennes holdning hadde forandret seg.
Det har vært en misforståelse, sa hun. Per… forklarte ikke situasjonen korrekt.
Han løy, mener du? Jeg reiste meg. Det er typisk ham. Han er flink til å pynte på sannheten.
Lise skiftet tyngde fra den ene foten til den andre:
Jeg beklager ulempene.
Det er ikke nødvendig, jeg gikk mot døren og åpnet den. Du gjorde bare jobben din. Men… Jeg nølte. Kan jeg gi deg ett råd?
Hun så spørrende på meg.
Vær forsiktig med Per. Han er en mester i manipulasjon. I dag overtalte han deg til å kaste ut hans kone. I morgen…
Jeg fullførte ikke setningen, men jeg så at hun forsto. Da døren lukket seg bak henne, lente jeg meg mot veggen og gled sakte ned på gulvet. Knærne skalv.
Telefonen ringte. Pers navn dukket opp.
Hva slags show var det du satte i gang? stemmen hans var irritert. Hvorfor måtte du ydmyke Lise?
Er det jeg som blir ydmyket? Vreden vokste i meg. Sender du din nye kjæreste for å kaste meg ut er ikke det ydmykelse?
Lise er ikke min kjæreste, hun er min advokat!
Som tilfeldigvis endte i sengen din? Jeg kunne ikke la være å være sarkastisk.
Stillhet i den andre enden.
Du skjønner at jeg likevel får min del av eiendelene i skilsmissen? sa han til slutt.
Hvilken del? Leiligheten var min før ekteskapet. Bilen solgte du for et år siden. Hva er det å dele?
Vi har en felles konto…
Med mine penger, avbrøt jeg. Har du glemt at du levde på min lønn i to år mens du bygget opp firmaet ditt?
Igjen stillhet. Jeg kunne nesten se ham beregne mulighetene sine.
Vet du, sa jeg rolig, jeg har alltid lurt på hvordan du greier å charmere folk. Nå skjønner jeg at det er fordi du tror på dine egne løgner. Tror du virkelig du har rett til denne leiligheten?
Mette, la oss ikke… Pers stemme lød trett.
Nei, la oss ikke, jeg la på.
En uke gikk. Jeg prøvde å fokusere på jobben, men tankene vandret tilbake. På fredag gikk jeg en tur i parken jeg måtte begynne å leve igjen.
Høstvinden feide gule løv langs stiene. Jeg gikk med blikket mot bakken da jeg hørte latter. Jeg så opp der sto Per og Lise, hånd i hånd, dypt engasjer
