Lyden av nøkkelen i låsen ga gjenlyd i den stille leiligheten. Synne listet seg inn, forsiktig for ikke å lage støy. Entréen var mørk, bare en tynn stripe lys sivet ut fra kjøkkenet. Foreldrene hennes var fremdeles våkne, selv klokken var langt over midnatt. Det hadde blitt en vane det siste lange, nattlige samtaler bak lukkede dører. Vanligvis lavmælte, men av og til eskalert til dempede krangler.
Hun tok av seg skoene, la fra seg sekken med laptopen på hallmøblet og smøg seg gjennom gangen til sitt eget rom. Hun hadde ikke lyst til å forklare hvorfor hun var sent ute, selv om grunnen var legitim et arbeidsprosjekt som ikke ville falle på plass, og tidsfristen nærmet seg.
Gjennom veggen kunne hun høre dempede stemmer.
“Nei, Anders, jeg orker ikke mer,” sa moren hennes lavt, men irritasjonen var tydelig i stemmen. “Du lovet det forrige måned.”
“Kari, du må forstå nå er ikke rett tidspunkt,” svarte faren, tydeligvis på defensiven igjen.
Synne sukket trett. I det siste hadde foreldrene hennes konstant kranglet om noe, men later som om alt var bra når hun var til stede. De var godt over femti, hun var voksen, men det var likevel ubehagelig å innse at noe ikke stemte i forholdet deres.
Hun tok av seg klærne, vasket seg og krøp under dyna, men søvnen uteble. Tankene kretset rundt det samme. Hennes bror, Even, bodde i en annen by og kom sjelden på besøk. Hvis foreldrene bestemte seg for å skille seg hvem ville hun bli boende hos? Hvem ville få leiligheten? Og hvorfor holdt de problemene sine skjult?
Stemmene på andre siden av veggen fortsatte. Synne strakte seg mot nattbordet og famlet etter øreproppene hun ville drukne andres hemmeligheter med musikk. Hånden hennes berørte telefonen, og den falt på teppet. Da hun plukket den opp, åpnet hun ved et uhell lydopptakeren. Fingeren hennes ble hengende over skjermen.
Hva om… hun spilte opp samtalen deres? Bare for å finne ut hva som egentlig foregikk, i stedet for å spekulere. For hvis hun spurte direkte, ville de sikkert avfeie det og si at alt var i orden.
Samvittigheten stakk henne som en iskald nål. Å lytte til andre var galt, spesielt å ta opp samtaler. Men på den annen side dette var foreldrene hennes, hennes familie. Hadde hun ikke rett til å vite hvis noe alvorlig foregikk?
Etter en indre kamp, slo hun på lydopptakeren, la telefonen på nattbordet nærmere veggen og trakk dyna over hodet.
Neste morgen, mens hun gjorde seg klar for jobb, la hun merke til at både faren og moren så ut som de ikke hadde sovet. Ved frokostbordet snakket de knapt, bare utvekslet høflighetsfraser.
“Du kom sent hjem i går,” bemerket moren mens hun skjenket te. “Jobbet du overtid igjen?”
“Ja, vi måtte fullføre prosjektet,” nikket Synne. “Hvorfor var dere oppe?”
“Å, vi så bare på en film,” svarte moren, men møtte ikke blikket hennes.
Faren begravde seg i avisen og lot som om han var dypt opptatt av en artikkel.
“Ikke vent meg til middag i dag,” sa han uten å se opp. “Forhandlinger med en klient, kan bli sent.”
Moren presset leppene sammen men sa ingenting.
Hele veien til kontoret kjempet Synne med fristelsen å høre på opptaket fra natten. Men T-banen var for full, og det føltes også litt skamfullt. Hun bestemte seg for å vente til hun kom hjem.
Dagen føltes endeløs. Endelig, da hun kom hjem, oppdaget hun at moren ikke var der en lapp informerte at hun hadde dratt til en venninne og kom sent hjem. Faren var på jobb, som han hadde sagt. En perfekt anledning.
Hun krøp sammen i sofaen, trakk pleddet rundt seg og trykket på play-knappen.
Først var det bare bruddstykker av setninger, men så ble opptaket klarere.
“…skal vi fortelle Synne?” Stemmen til faren lød bekymret.
“Jeg vet ikke,” sukket moren. “Jeg er redd hun ikke vil forstå. Så mange år har gått.”
“Men hun har rett til å vite det.”
“Selvfølgelig har hun det, men hvordan forklarer vi at vi har holdt tyst så lenge?”
Synne holdt pausen. Hva snakket de om? Hvilken sannhad hadde de holdt tilbake?
“Husker du hvordan alt begynte?” spurte faren plutselig, og det lå et smil i stemmen.
“Det gjør jeg visst,” lo moren lett. “Jeg trodde det bare var midlertidig, men det ble hele livet.”
“Men for et liv det ble,” humret faren. “Selv om det ikke alltid var enkelt.”
“Spesielt da Synne kom.”
Hjertet hennes klemte sammen. Hva mente hun med “spesielt”? Hadde de ikke ønsket henne? Eller var det noe annet?
“Men vi klarte det,” fortsatte faren. “Og hun ble en fantastisk jente.”
“Ja,” morens stemme var stolt, og Synne slapp litt av. “Men nå må vi bestemme hva vi gjør videre. Jeg er lei av dette dobbeltlivet, Anders.”
Dobbeltliv? Synne kjente en isnende kulde. Hadde en av dem en utenomekteskapelig affære? Eller begge to? Tanken gjorde henne kvalm.
“Kari, la oss vente til Even kommer. Vi kan snakke om det sammen, som en familie.”
“Greit,” sa moren. “Men etter det ingen flere utsettelser. Enten forandrer vi alt, eller… jeg vet ikke.”
Opptaket stoppet brått kanskje foreldrene forlot kjøkkenet, eller telefonen sluttet å spille inn.
Synne satt som lamslått. Hva var det som foregikk med familien hennes? Hvilket dobbeltliv førte foreldrene? Hvorfor måtte de vente på at broren skulle komme for å forklare noe til henne?
Tusenvis av spørsmål og ingen svar. Ta opp enda en samtale? Men det ville være å gå for langt. Hun følte allerede at hun burde skamme seg over å ha lyst til det. Nei, hun måtte heller snakke med broren. Han var eldre, kanskje han visste mer. Eller tanten, Tante Liv morens søster hun hadde alltid vært åpen med Synne.
Beslutningen var tatt: i morgen ringte hun Even, og i helgen besøkte hun Tante Liv.
Broren svarte ikke på telefon hele dagen, men dukket opp mot kvelden.
“Synne, hei! Beklager, jeg var på byggeplassen, telefonen lå i bilen,” stemmen hans var like opplagt som alltid.
“Even, når kommer du?” spurte Synne uten innledning.
“Skulle komme denne helgen, hvorfor?”
“Bare… foreldrene venter på deg. De har vært så rare i det siste.”
“Rare på hvilken måte?” Det var en anspenthet i stemmen hans nå.
“Hvisker om natten, later som om alt er normalt når jeg er der. Snakker om et dobbeltliv.”
Det ble en pause.
“Even?”
“Ja, ja, jeg er her,” han host
