Hvis du hadde funnet en ordentlig mann

«Når skal dere kjøpe en leilighet?» Stemmen til Ingrid var skarp og insisterende. Hun satt på sofaen i den leide eneromsleiligheten der Lise og Erik hadde bodd de siste tre årene, og stirret på datteren sin som om hun hadde begått en forbrytelse.

«Hvor lenge skal dere holde på med dette leielivet?»

Lise sukket og snudde seg mot vinduet. Disse samtalene var lenge siden blitt mer enn bare ubehageligede var ren tortur. Fra det øyeblikket hun giftet seg med Erik, hadde moren hennes begynt å mase. At hun hadde valgt feil mann. At Erik ikke hadde bolig, ikke hadde penger, ikke hadde noe som helst. Hvorfor giftet hun seg med en sånn en? Og i tre år hadde Ingrid spurt om det samme: Når skulle de kjøpe sin egen leilighet? Hvorfor bodde de fremdeles til leie? Skammet de seg ikke?

Irgelsen boblte et sted under ribbeina, klar til å bryte løs.

«Vi ser etter noe som passer, mamma,» sa Lise så rolig hun kunne. «Noe i riktig strøk, til en grei pris, med ok standard. Vi trenger noe brukt, med litt puss, for vi har ikke råd til å pusse opp selv. Skjønner du?»

Ingrid snøftet og rullet med øynene så dramatisk at Lise uvilårlig knyttet nevene.

«Ja, klart,» sa moren med en hånlig tone. «Hvis du hadde funnet deg en skikkelig mann, kunne du ha levd i luksus, i stedet for å jakte på en billig leilighet. Du kunne sett på nybygg. Men neidu må nøye deg med restene.»

Lise reiste seg brått, knapt i stand til å holde tilbake et skrik.

«Jeg må ut, mamma,» sa hun kort og gikk mot døren.

Ingrid ropte noe etter henne, men Lise hørte ikke etter. Hun fulgte moren til døra, lukket den og lente seg mot den med ryggen. Pustet ut. Først nå la hun merke til hvor anspent hun hadde værtskuldrene verket, kjeven var stram av sammenbitte tenner. Det siste året hadde samtaler med moren bare gitt henne hodepine. Hver gang Ingrid kom på besøk, føltes det som om Lise måtte forberede seg til kamp. Forsvare seg, unnskylde seg, krangle. Alt forgjeves.

Hun gikk på kjøkkenet, helte seg et glass vann. Satte seg ved bordet og drakk, prøvde å samle seg. Så ringte telefonen.

«Lise!» Eriks stemme var oppspilt. «Jeg har funnet den! Den perfekte leiligheten! Du må komme nå, til adressen jeg gir deg. Vi må kjøpe den med en gang, forstår du? Dette er sjansen vår!»

Hjertet hennes hamret. Hun grep en penn, skrev ned adressen, kastet på seg jakka og løp ut. Fikk tak i en drosje og satt og vred seg i setet hele veien, stirret ut av vinduet og ønsket at sjåføren skulle kjøre fortere.

Erik ventet ved inngangen. Ansiktet hans strålte, øynene lyste.

«Kom, så får du se,» sa han og tok henne i hånden.

Leiligheten var på tredje etasje. To rom. Liten, men koselig. Nypusset, lyse vegger. Tapet i en varm beige tone, laminatgulv, plastvinduer. Møblene ble værendesofaen, skapene, kjøkkenbenken. Alt rent og velholdt.

«Se,» Erik viste henne rundt. «Her er soverommet, her er stuen. Kjøkkenet er lyst. Og det bestebutikker, bussholdeplasser, skole i nærheten. Alt vi trenger. Prisen er grei. Eierne må selge fort, de flytter til en annen by. Vi er heldige.»

Lise gikk stille rundt. Gikk fra rom til rom, kjente på veggene, kikket i skapene. Noe varmt spredde seg i brystet hennes. Dette var virkelig deres leilighet. Hun kunne allerede se for seg hvordan de skulle innrede den, hvor de skulle plassere tingene sine, hvordan de skulle drikke kaffe om morgenen på kjøkkenet.

«Tar vi den?» spurte Erik lavt og så på henne med håp i blikket.
«Vi tar den,» smilte Lise, og han omfavnet henne.

De ble enige om kjøpet på stedet. Diskuterte detaljene, satte dato for signering. Så dro de hjem, lykkelige og oppspilte. Erik snakket hele veien om hvordan de skulle flytte inn, hva de måtte kjøpe, hva de kunne endre. Lise var stille, men smilte. Gleden boblet inni henne, så sterk at hun ville rope, hoppe, danse.

De neste ukene fløy forbi i et virvar av papirer, innpakking og flytting. Lise rakk knapt å henge med. Livet hadde tatt dem med i en virvel, og de bare fulgte med, uten å stoppe. Erik tok seg av det meste, og Lise var takknemlig. Endelig kom flyttedagen. De fraktet boksene, flyttet møblene, pakket ut. Og så var de derførste kvelden i sin egen leilighet.

Lise sto midt i stuen og så seg rundt. Erik kom bort og la armene rundt henne.

«Vår leilighet,» hvisket han i øret hennes.
«Vårt hjem,» sa Lise, og tårene rant.

Men gleden varte ikke lenge. Allerede neste dag ringte det på døren. Lise åpnetmoren sto der. Ansiktet var mørkt.

«Hei,» knurret Ingrid og gikk rett inn uten å vente på invitasjon.

Hun inspiserte leiligheten langsomt. Sjekket hvert hjørne. Øyebrynene hennes var trukket sammen, leppene sammenpresset. Til slutt stanset hun midt i rommet og spurte med tydelig skuffelse:

«Er dette alt?»

Lise ble forvirret.

«Hva mener du?»

Ingrid rynket på nesen, som om hun ikke stod i en leilighet, men på en søppelfylling. Hun så seg rundt, på veggene, taket, vinduene.

«Leiligheten er liten og dårlig,» sa hun bestemt. «Jeg trodde dere i det minste skulle kjøpe en treroms. Men dette? Rommene er små og åpne. Nei, dette er ikke en toromsdette er en miserabel eneroms! En eske hadde vært større. Er dette virkelig et sted å bo?»

Lises kinn ble het. Innvendig krøp alt sammen av sinne og sårhet.

Erik dukket opp i rommet. Han hadde hørt alt. Han prøvde å berolige.

«Ingrid, dette er vår første leilighet,» sa han forsiktig. «Vi sparer, og kanskje vi kan oppgradere senere. Men nå er vi fornøyde.»

Ingrid fnøs, tok veska og gikk mot døren. På terskelen snudde hun seg og kastet til Lise:

«Denne leiligheten er en perfekt avspeiling av mannen din. Verdiløs, grå og elendig. Akkurat som han.»

Døren smalt igjen. Lise sto som lammet. Morens ord gjenlød i hodet hennes, skarpe som kniver. Hun håpet Erik ikke hadde hørt. Men da hun snudde seg, så hun