Hva gjør vi her? Hvorfor går vi inn i et fremmed hus?
Det er over, Kaja, alt er over mellom oss! Jeg vil ha en ekte familie, barn. Du kan ikke gi meg det. Jeg har ventet lenge, vært tålmodig. Jeg trenger en sønn. Jeg har allerede søkt om skilsmisse! Du har tre dager på deg til å pakke. Ring når du drar. Jeg bor hos moren min for nå. Skynd deg, jeg må gjøre leiligheten klar for barnet og moren hans. Ja! Ikke se så overrasket ut, min kommende kone venter et barn! Du har tre dager!
Kaja sa ingenting. Hva kunne hun si?
Det hadde ikke lykkes henne å få barn. Mikael hadde allerede ventet i fem år. Tre mislykkede forsøk i løpet av den tiden.
Legene, som Kaja hadde besøkt utallige ganger, mente hun var frisk. Hvorfor gikk det ikke hver gang?
Kaja hadde alltid levd et sunt liv.
Denne gangen ble hun dårlig på jobben, de ringte etter ambulanse, men alt gikk så fort…
…Døren smalt igjen etter Mikael, og Kaja satte seg kraftløs ned på sofaen.
Hun hadde ikke lyst, og heller ikke krefter, til å pakke. Og hvor skulle hun dra med sakene sine? Kaja visste ikke.
Før hun giftet seg, hadde hun bodd hos tanten sin. Men tanten var død, og sønnen hennes hadde solgt leiligheten. Skulle hun dra tilbake til bygda, til bestemorens hus? Leie en leilighet? Hva med jobben?
Det var mange spørsmål, og de måtte besvares fort…
…Tidlig neste morgen ble døren åpnet, og svigermoren kom inn.
Sov du ikke? Godt. Jeg kom for å passe på at du ikke tar med deg noe du ikke skal ha.
De gamle bokserene til sønnen din trenger jeg slett ikke. Skal vi telle gjennom mine?
Så frekk du er! Du var så snill før, høflig og stille. Se hvordan det har gått. Jeg sa til Mikael allerede etter første gang at du ikke kunne få barn.
Kom du hit for å si det? Hold deg heller stille og følg med på hva jeg gjør.
Hvorfor pakker du serviset?!
Det er mitt. Det var fra tanten, en erindring om henne.
Nå blir det tomt her uten det!
Det bryr meg ikke. Men du får et barnebarn.
Ta bare det som er ditt!
Laptopen er min! Kaffemaskinen og mikrobølgeovnen også, de fikk jeg av kollegaer. Bilen min kjøpte jeg før bryllupet. Sønnen din har sin egen.
Du har alt, men du kan ikke få barn!
Det er ikke din sak. Det går bra med meg, kanskje Gud ville det sånn.
Du virker slett ikke lei deg! Kanskje du gjorde det med vilje?
Du snakker tull. Det er vondt å tenke på.
Kaja så seg rundt i leiligheten. Hennes ting var borte. Tannbørsten, sminke, tøfler…
Hun hadde glemt noe viktig. Svigermoren forstyrret konsentrasjonen hennes.
Hun husket den gamle statuetten av en katt var borte. Den hadde en liten hemmelighet ingen visste om, ikke engang mannen hennes. Inne i katten var det et sett: øredobber og en ring. De var ikke særlig verdifulle, men de betydde mye som en erindring om bestemoren. Mikael mente de var søppel. Hadde han kastet dem? Alt han ikke ville ha ble lagt på balkongen. Kaja åpnet døren…
Hva leter du etter der? Pakk sakene dine og gå! hørte hun svigermoren igjen. Sier du farvel til leiligheten? Ja, gjør det. Du får aldri noe sånt igjen.
Endelig fant hun katten. Alt var på plass. Nå kunne hun dra.
Her er nøklene, farvel. Jeg håper virkelig vi ikke møtes igjen.
Kaja kjørte til kontoret. Hun var fortsatt sykemeldt, men ba om å få ferie.
Vi er alle lei for det som har skjedd, men hva skal vi gjøre uten deg? Tre uker er nok? Vennligst vær tilgjengelig. Uten dine råd vil halvparten av prosjektene våre stoppe.
Greit. Jeg trenger å distrahere meg selv. Takk.
Trenger du hjelp?
Nei.
Jeg skal ordne med feriepenger og bonus.
Takk, det hjelper mye.
Kaja gadd ikke engang å lete etter leilighet. Hun dro hjem, til bygda. Selvfølgelig ventet ingen på henne. Bestemoren hadde dø
