Han valgte jobben, ikke meg
Du… Du… Jeg tror ikke mine egne ører! Dette går ikke opp for meg! Din fordømte jobb, dine hasteanrop, dine evinnelige forretningsreiser! Inger feide koppen av bordet, og den traff veggen med et smell, sprutet uberørt kaffe i alle retninger. Glassplintene spredte seg over gulvet som konfetti.
Slutt å overreagere, du oppfører deg som et barn! Even hevet ikke engang stemmen, og det gjorde henne enda mer forbannet. Inne i henne kokte alt, mens han bare sto der som en statue. Jeg kan rett og slett ikke avlyse denne turen, skjønner du det ikke? Dette handler om en forfremmelse.
En forfremmelse?! Hun måtte nesten hoste av sinne. Din forfremmelse har alltid, alltid kommet først! Husker du da du ikke møtte opp på Kajas skoleavslutning? Du ringte ikke engang på min fødselsdag, selv om jeg minnet deg en uke i forveien! Og nå dette! Ludvig skal opereres om to dager, og du skal dra til… Tromsø!
Bergen, rettet Even automatisk og bet seg straks i tunga.
Hva spiller det for rolle! Helt til månen om det måtte være! Inger viftet med hendene som en vindmølle. Du kommer ikke til å være her når sønnen din skal under narkose! Når han er livredd, når jeg er på randen av sammenbrudd! Og alt på grunn av noen meningsløse papirer med en underskrift!
Even suste ut luft og strøk seg over ansiktet. Mørke ringer under øynene, stubbete skjegg, men det samme sta blikket som alltid.
Hva er dette for et dumt kontraktsarbeid… Dette er sjansen min til å bli finansdirektør, skjønner du ikke det? Jeg har jobbet mot dette i tjue år, hele mitt liv! Og forresten, det er en rutineoperasjon Ludvig skal gjennomgå, hvorfor er du så oppspilt? Bare mandlene, vel! Det er ikke en svulst i hjernen.
Ja, sikkert! Hva om noe går galt? Inger presset neglene inn i håndflatene. Hva skal vi gjøre da, ha?!
Ingenting kommer til å skje, sa han og viftet avvisende. Jeg har snakket med legen personlig.
Men hvis det likevel gjør det?! Stemmen hennes nådde nesten falsett.
Sett deg ned, for faen! Han rykket til. Hvis noe skjer, tar jeg første fly hjem! Som da Kaja måtte opereres for blindtarm, husker du?
Ja, jeg husker! sa hun giftig. Du kom etter at alt var overstått, åtte timer senere! Legene hadde gått hjem lenge, mens du først da kom ned fra flyet, helten!
Even ristet bare på hodet:
Er jeg laget av gummi? Jeg kan ikke dele meg selv i to, Inger. Jeg sliter som en hund for å gi dere alt. Har du glemt hvordan du maste om det nye huset? «La oss flytte, naboene er bråkete, gårdsplassen er skitten, T-banen er for langt unna…»
Jeg skulle heller bodd i den gamle leiligheten! skjøt hun tilbake. Men med en normal ektemann og far som i det minste ser barna sine innimellom, ikke bare på søndager etter lunsj!
Even kollapset i en stol bokstavelig talt kastet seg ned med sine nitti kilo:
Hør her, vi ble enige om dette, ikke sant? Du tar deg av hjemmet og barna, jeg sliter meg ut på jobb, tjener penger. Hva har endret seg? Når ble dette plutselig et problem?
Inger åpnet munnen for å skjelle ham ut, men så smalt inngangsdøren opp, og barnefotsteg og vesker som falt til gulvet lød fra gangen.
Greit, vi snakker senere, mumlet hun og forlot kjøkkenet, mens hun tvang frem et smil. Så unaturlig at det gjorde vondt i kinnene.
Even åpnet laptopen. Han måtte fullføre presentasjonen før kvelden, men hodet var bare tåke, ikke en eneste klar tanke.
Om kvelden, da barna hadde lagt seg, satt Inger på kjøkkenet og bladde tankeløst gjennom mobilen. Hun gråt ikke lenger, alt inni henne føltes numment. Tjueto år med ekteskap, og hvert år hadde det føltes som om forholdet deres mer og mer lignet en regnskapstabel: inntekter, utgifter, eiendeler, gjeld. Når hadde alt blitt så komplisert?
Even kom inn på kjøkkenet og satte seg taus overfor henne.
Vil du ha kaffe? spurte hun uten å se opp.
Ja takk, svarte han. Inger, vi må snakke.
Om hva? Hun reiste seg og slo på vannkokeren. Alt er allerede klart. Du drar i overmorgen. Ludvig og jeg må dra til sykehuset alene.
Hør her, Even gikk bort til henne og la forsiktig hendene på skuldrene hennes. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Men dette betyr virkelig mye for meg.
Mer enn oss? Inger snudde seg mot ham, og i øynene hennes så han ikke sinne, men utmattelse og skuffelse.
Alt jeg gjør, er for dere, sa han lavt. Alt.
Nei, Even, hun ristet på hodet. Alt er for deg. For ditt ego, for din karriere. Barna og jeg har vært på sidelinjen lenge.
Det er ikke sant, prøvde han å protestere.
Jo. Vet du hva Ludvig sa da han snakket om operasjonen? «Flaks at det skjer mens pappa er på forretningsreise, ellers hadde han vært stressa fordi han måtte stille på jobb.» Gutten er elleve år, og han har allerede lært seg å tilpasse seg timeplanen din.
Even sto taus, uten ord.
Og Kaja spurte i går om du kommer til avslutningen hennes neste år. Ikke fordi hun vil ha deg der, men fordi hun er redd du igjen vil være «opptatt med noe viktig».
Jeg skal prøve å være der, mumlet Even.
«Prøve», gjentok hun. Alltid «jeg skal prøve». Vet du når jeg skjønte at du valgte jobben fremfor meg? Da jeg hadde en spontanabort. Husker du, for ti år siden? Du kom hjem to dager etter at jeg var utskrevet.
Jeg hadde forhandlinger i Kina, begynte han å forklare.
Nettopp, nikket hun. Du hadde forhandlinger. Mens jeg mistet barnet vårt, alene.
Hun snudde seg bort og begynte å lage kaffen, malte bønnene metodisk.
Du har aldri nevnt dette før, sa han stille.
Hva hadde det endret? Inger trakk på skuldrene. Du hadde unnskyldt deg, sagt at det ikke skulle skje igjen, og likevel valgt jobben neste gang.
Even gned seg over neseryggen:
Kanskje du burde snakke med noen. En psykolog.
Selvfølgelig, hun smilte bittert. Problemet ligger hos meg, ikke sant? Ikke at min mann har blitt en tilfeldig leietaker med funksjonen som inntektskilde, men
