Frida ønsket å få moren sin tilbake fra sykehjemmet. Hun kikket i esken før de dro.
Etter at mannen hennes døde, solgte Olava huset på landet, investerte i en leilighet til sønnen og familien hans, og flyttet inn hos dem. Så lenge hun orket, tok hun seg av huset og barnebarna.
Sønnen og svigerdatteren jobbet, mens Olava fulgte barna til barnehagen, deretter skolen og aktivitetene. Hun lagde mat og holdt rent. Bekymringene tynget henne ikke. Tvert imot, de gjorde henne glad. Familien trengte henne, tross alt. Men årene gikk. Barnebarna vokste opp og «fløy fra redet», og den gamle kvinnens helse ble dårligere. Hun prøvde å vaske opp, men tallerknene gled ut av de svake hendene hennes og gikk i stykker.
Hun helte seg selv en suppe, men klarte ikke å bære den til bordet hun sølte. Om natten våknet hun for å drikke vann mumlingen hennes vekket svigerdatteren. Ingen ville snakke med henne. Hvem hadde lyst til å prate med en gammel dame? Svigerdatteren kjeftet på henne og kalte henne en byrde. Hva var skylden hennes? Alderdom er ingen dans på roser. Olava hadde ikke noe valg hun måtte bare leve med det.
Sønnen bestemte seg for å plassere moren på et sykehjem.
«Hun får i hvert fall noen å snakke med,» lindret han samvittigheten. Om morgenen, da de skulle sette seg i bilen, husket Olava på esken sin.
«Sønn, hent esken min. Jeg har glemt den,» sa hun forsiktig.
«Hvilken eske?» spurte Erik.
«Den med skattene mine,» svarte Olava og beskrev hvordan den så ut. Erik hentet den. Den gamle kvinnen klemte den inntil brystet med et tilfreds smil.
«Mamma, hva har du der?» Moren viste ham innholdet.
Det var en lokk av håret hennes og en melketann. Mannen gikk vekk fra bilen og satte seg på fortauskanten. Han satt der lenge, mens minnene fra barndommen kom tilbake om hvordan moren alltid hadde vært der for ham, tatt vare på ham, beskyttet ham. Hun hadde aldri latt ham i stikken.
«Sønn, skal vi dra?» Moren hans steg ut av bilen og nærmet seg ham.
«Vi skal ikke noe sted, mamma. Du blir hjemme.»
