“Værsågod, ikke vær sint på meg, jeg vil ikke bo med deg,” sa han.
“Kanskje vi kan prøve, Sjur?” Tora stirret på ham uten å blunke, og kinnene hennes ble røde.
“Jeg har sagt alt, Tora…”
Ingrid Solberg ble født mens Sjur gikk i første klasse. Han husket godt moren hennes, den vakre Lise, som alle i bygda snakket om, med den store magen og den stolte faren, Jørgen.
Så en dag rullet Lise barnevogna ut av porten, og Sjur lengtet etter å kikke inn. Da syntes han det var som et under.
Sjur vokste, og lille Ingrid også. Snart løp hun ut av foreldrenes hus i en lys kjole, med en stor sløyfe i det lyse håret. Hun lekte med venninnene sine og bygget hytter ved hagen.
Sjur så alt fra vinduet hjemme, som lå rett overfor Solbergs hus.
“Sjur, kan du følge Ingrid til skolen?” spurte Lise en dag.
Sjur nektet ikke, og slik ble han hennes lille verge i nesten et år.
Først gikk de tause, men Ingrid var den første som ga etter. Hun begynte å fortelle ham historier fra skolen.
Hennes skoledager var kortere, så hun ventet tålmodig til Sjur var ferdig. Noen ganger gikk han hjem med klassekamerater, og Ingrid fulgte etter. Han ble vant til henne og ventet på henne om morgenen. Når hun kom, tok han henne i hånden, og de gikk til skolen sammen.
Året etter ba hun ham i en liten stemme om å la henne gå med venninnene sine. Nå gikk jentene foran, mens Sjur fulgte etter og holdt øye med dem, klar til å hjelpe hvis noe skjedde.
Og én dag skjedde det. En gås kom farende over veien, hvesende og viftende med vingene. Jentene var redde for å gå forbi. Sjur stilte seg mellom dem og fuglen, og de løp forbi med skrik.
Året etter dro Sjur til en større skole i nabolaget og kom bare hjem i helgene og på ferier.
Ingrid virket som om hun hadde glemt ham. Hun gikk forbi uten å hilse.
Så begynte Sjur på navigasjonsskolen og kom sjelden hjem.
“Mamma, hvem er det? Er det Ingrid?” Sjur så opp fra middagen da en høy, vakker ung kvinne kom ut av Solbergs port.
“Det er Ingrid, ja,” sa moren og smilte ut av vinduet.
“Når ble hun sånn?” undret Sjur.
“Tiden går,” sukket moren vennlig. “Hun har fått det beste fra foreldrene sine.”
Han så henne noen ganger til, heldigvis dekket gardinet ham.
En dag bar hun bøtter på en bærestang til brønnen, og vinden blåste slik at kjolen hennes flakset…
En annen morgen gikk hun i en pen buksedress for å ta eksamen.
Sjur fikk lyst til å følge henne igjen.
Men det som virkelig rørte ham, var stemmen hennes. Han hørte den mens han hjalp faren med å fikse gjerdet: “Med en sånn stemme kunne jeg fulgt deg til verdens ende.”
En dag, da han selv gikk for å hente vann, møtte han henne ved brønnen.
“God dag,” sa Ingrid først og traff ham rett i hjertet.
“God dag, Ingrid,” svarte Sjur litt engstelig.
Det tok tid å fylle bøttene, og han klarte ikke å finne på noe å si.
Da han dro den gangen, var det med en underlig sorg i brystet. Det var som om han endelig hadde blitt forelsket.
Så kom verneplikten, og Sjur ble stasjonert i Tromsø.
***
Neste gang han kom hjem, håpet han. Kanskje nå kunne han endelig fortelle Ingrid hvordan han følte det. Hun var gammel nok nå.
Første dagen sov han lenge etter reisen. Så begynte arbeidet. Faren hadde som vanlig lagt en plan for maksimal utnyttelse av ekstra arbeidskraft.
Allerede andre dagen dro de til skogen for å hakke ved. Så måtte de kløyve den og stable den i skuret.
For å få mest mulig ut av Sjur sin korte permisjon, hadde faren også planlagt å bytte bunnstokkene i badstua. Det krevde ny dørkarm, og så måtte de legge nytt gulv der også.
Til slutt bestemte faren seg for å skifte gulvet i fjøset. Slik gikk to ukene.
Av og til kikket Sjur mot Solbergs hus, men porten var som regel stengt. Noen ganger kom Lise eller Jørgen ut, men Ingrid så han ikke.
“Mamma, hvorfor ser jeg ikke Ingrid?” spurte han en dag.
“Hun studerer. Hun bor i byen nå,” svarte moren.
Sjur dro tilbake til Tromsø uten å ha fått sagt noe.
Da han kom hjem neste år, så han henne bare én gang, og det likte han ikke. Igjen var han den skjulte tilskueren bak gardinet.
Hun gikk sammen med en høy, slunken bygdegutt. Han snakket og lo av sine egne vitser, mens Ingrid smilte nedlatende og så på ham med en irriterende sympati.
Senere hørte Sjur at Ingrid hadde giftet seg med ham og bodde i distriktshovedstaden.
Hver gang Sjur kom hjem, så han henne, og verre hørte henne.
“Sjur, slutt å pine deg selv. Du er ikke en guttunge lenger,” sa moren en dag. Hun hadde visst skjønt det lenge.
“Er det så tydelig?”
“Ja, det er det. Jeg ser hvordan du ser på henne. Finn noen der oppe i Tromsø, kanskje du blir roligere da. Som ordtaket sier: God kjerring, men ikke vår. Ikke tenk mer på henne, ikke plag hjertet ditt.”
“Jeg prøver, men det er vanskelig…”
***
Sjur kom hjem sjeldnere. Tjenesten førte ham rundt i landet, mest til avsidesliggende garnisoner.
Uten familie hadde han ingen grunn til å søke andre plasser, og egentlig prøvde han å finne de tøffeste stedene som om han straffet seg selv for noe.
Han kom for sent til farens begravelse. Han prøvde, men rakk ikke før niendedagen.
Fire år senere kom han også for sent til morens begravelse. Men i bygda forlater man ikke folk, så naboene hadde ordnet alt før han kom.
Da Sjur stod ved porten, kom Lise ut og ga ham nøkkelen. Det var hun som hadde sendt telegrammet om morens død.
Neste dag gikk han til kirkegården og ryddet på gravene. Så gikk han gjennom årevis av oppsamlet ting foreldrene kastet nesten ingenting.
Moren hadde vært syk lenge, og huset var i ustand. Sjur gjorde en stor opprydding. Om kvelden så han gjennom fotoalbum og fant en gulnet avis sammenbrettet flere ganger.
På bildet var han og Ingrid. Kanskje på vei til eller fra skolen. En fotograf hadde tatt dem under innhøstingen, og bildet dukket opp i lokalavisen uken etter. Fotografen trodde de var søsken.
Før han dro, snakket han med Lise og Jørgen om å passe på huset. Han lot dem bruke hagen og kjøkkenhagen, noe de ble glade for.
“Nå slipper i
