Din sønn er så kjedelig

**Dagboksnotat 15. oktober**

«Din sønn er så kjedelig,» sa hun. «Ingenting godt kommer til å komme ut av ham!»

Jeg sto stivnet i døren, kaken i hendene skalv nesten ut av grep. Moren min stirret på meg med misnøye, som om jeg hadde gjort noe galt.

«Mamma, hva er det du sier?» Jeg satte kaken på bordet. «Hva har dette med Markus å gjøre?»

«Alt! Han er i sjuende klasse og går fortsatt på en helt vanlig skole!» Stemmen hennes ble skarpere. «Ingen spesialisering, ingen fordypning. Hvordan skal han komme inn på et bra universitet? Hvordan skal han oppnå noe i livet?»

Jeg bet meg i leppen. Samtalen fulgte det samme gamle mønsteret, og en brennende følelse av urettferdighet vokste inni meg.

«Mamma, Markus gjør det bra. Han har topkarakterer i de fleste fag. Han tar ekstratimer i matematikk og vil bli programmerer, akkurat som Anders.»

«Nettopp!» Hun slo hendene sammen. «Programmering! Å sitte foran en datamaskin, som din Anders. Et vanlig yrke, en vanlig lønn. Og du? Lærer! Privatlærer! Knappe kroner. Klarer dere i det hele tatt å gi gutten ordentlig mat?»

Jeg knuget hendene. Ordene hennes traff de ømme punktene. Ja, Anders og jeg hadde ikke mye penger, vi måtte være sparsommelige. Men Markus vokste opp som en lykkelig gutt.

«Vi har det fint. Og Markus er lykkelig.»

«Lykkelig!» Hun fnøste og gikk mot vinduet. «Men Vetles sønn han er en skatt. Tobias går på en skole med fordypning i engelsk. Kan du forestille deg? Engelsk fra første klasse! Snakker allerede flytende. Vetle og Hanne investerer i barnet sitt, de sparer ikke på pengene.»

Jeg hørte i stillhet. Broren min hadde alltid vært favoritten. Han startet en liten bedrift, kjøpte en større leilighet, og kona Hanne jobbet ikke hun tok seg av hjemmet og sønnen. Hver gang fikk moren min med seg å sammenligne oss.

«Tobias er så begavet!» fortsatte hun, nå med varmere stemme. «Han kommer til å gjøre det stort. Vetle sier de planlegger å sende ham på språkkurs i utlandet. Tretten år gammel! Det er sånn man sikrer fremtiden. Ikke som din vanlige skole.»

Jeg gikk nærmere. Skuldrene hennes var anspente, ansiktet strengt.

«Mamma, jeg forstår at du vil at barnebarna dine skal lykkes. Men Markus er ikke dårligere enn Tobias. De har bare forskjellige veier.»

«Forskjellige veier!» Hun snudde seg brått. «Den ene veien går oppover, mot suksess. Den andre er å henge etter i gråheten og fattigdom. Er det slik du vil at sønnen din skal ha det? Å leve i elendighet?»

Noe inni meg knelte sammen.

«Mamma, vi er ikke fattige. Vi lever etter våre muligheter. Og Markus blir en god mann. Klok, snill, flittig.»

«Flittig!» Hun fnøste. «Det er ikke nok i denne verden, Silje. Man trenger nettverk, penger, prestisjefylt utdanning. Hva har Markus? En vanlig skole og en mor som er lærer og knapt får endene til å møtes.»

Jeg snudde meg bort. Foran meg sto kaken, pyntet med bær, som jeg hadde laget med kjærlighet. Nå virket den meningsløs.

«Mamma, jeg vil ikke krangle. Vi oppdrar Markus slik vi mener er riktig. Og han er lykkelig.»

«Fremtiden hans er det viktigste!» Hun nærmet seg. «Du ødelegger ham med likegyldigheten din. Vetle forstår. Han gjør alt for at Tobias skal bli noe stort. Men du bare lar ting skje.»

Jeg ristet på hodet. Å diskutere var nytteløst. Moren min hadde bestemt seg, og ingenting kunne endre det.

«Greit, mamma. La oss bare spise middag. Anders og Markus kommer snart.»

Middagen gikk, som ventet, i en anspent stemning. Moren snakket om hvor flink Tobias var, hvor stolt Vetle var. Markus spiste i taushet og så bort på meg. Jeg smilte til ham, for å vise at alt var i orden.

Etter den middagen skjønte jeg det: Jeg måtte begrense tiden med moren min. Det gjorde for vondt å høre de evige sammenligningene.

Jeg ringte henne og Vetle på høytider, men arrangerte ikke lenger familiesamlinger. Moren ble fornærmet, men jeg holdt fast. Jeg måtte beskytte sønnen min.

Årene gikk. Markus vokste, studerte, elsket programmering. Av og til hørte jeg nyheter om broren. Tobias fullførte videregående med toppkarakterer. Kom inn på et prestisjefylt universitet takket være farens kontakter.

Markus fullførte også. Kom inn på et vanlig teknisk universitet, uten hjelp. Besto opptaksprøvene. På tredjeåret jobbet han i et liten IT-firma. Jeg var stolt. Anders var stolt. Men moren snakket fortsatt bare om Tobias.

…Flere år gikk. Barna var nesten tretti. På morens fødselsdag var hele familien samlet. Vetle og Hanne kom. Tobias dukket også opp høy, kjekk, med ustrukturert hårfrisyre. Men han jobbet ikke lenge etter studiene. Sluttet, sa han ville drive med musikk, starte et band. Vetle investerte i utstyr. To år gikk, men bandet ble aldri kjent. Tobias bodde hos foreldrene, jobbet ikke, tjente ingenting.

Jeg så hvordan moren strålte når hun så på Tobias. Hun klemte ham, strøk ham over håret, spurte om musikken. Han svarte likegyldig, gjespet, scrollet på telefonen. Men hun la ikke merke til det. For henne var Tobias fortsatt den perfekte barnebarnet.

Markus satt ved siden av kona Nora. De hadde giftet seg for ikke lenge siden, og Nora var i fjerde måned. Markus jobbet i et stort IT-selskap, tjente godt, leide leilighet og sparte til egen bolig. Men ham så bestemoren nesten ikke.

Jeg så mannen min anspent ved siden av meg. Anders satt stille med sammenknepte kjever. Nora så bekymret på Markus. Men han smilte, strøk henne over hånden.

Kvelden varte lenge. Moren fortalte gjestene om hvor fantastisk Tobias var, hvor snart bandet hans ville bli berømt. Tobias nikket overbærende. Jeg tidde.

Til slutt var kvelden over. Anders, Markus og Nora gikk først, sa de ville vente ved bilen. Jeg knyttet skjerfet i gangen da moren nærmet seg.

«Silje, vent. Jeg vil si deg noe.»

Jeg stivnet. Hun snakket lavt, men alvorlig.

«Markus er så kjedelig, Silje. Grå, ordinær. Akkurat som deg og Anders. Det er ingen gnist i ham. Men Tobias han er noe helt annet. Et geni, en stjerne. Han skal vise dem alle. Men sønnen din bare lever. Jobber, gifter seg, snart barn. Men det er ingenting spesielt med det. Han skiller seg ikke