Det gamle huset hans

«Takk, Jørgen! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg,» lød meldingen på telefonskjermen.

Telefonen til mannen hennes vibrerte rett i hånden hennes. Nora kastet et automatisk blikk på skjermen. Avsenderen var en person ved navn Marit. Meldingen endte med et lite rosa hjerte, som et lite kyss.

Nora ble stående med store øyne. Marit? Jørgen? Hun kunne kanskje trodd det var en fjern slektning eller en kollega, hvis det ikke var for én detalj: mannen hennes hadde aldri nevnt noen med det navnet. Eller hadde han holdt det skjult?

Hun løftet blikket brått. Hun måtte finne ut sannheten først, ikke trekke forhastede konklusjoner. Men hjertet hennes knyttet seg av sjalusi.

«Hvem er Marit?» spurte Nora og prøvde å holde stemmen rolig.

Jørgen, som satt og drakk kaffen sin, blunket forvirret.

«Hva?»
«Marit,» gjentok hun og viste ham telefonen. «Hvem er hun?»

Han så på skjermen, og et anstrengt glimt dukket opp i øynene hans. Han trakk på skuldrene.

«Åh Det er bare Marit.»

Nora ble iskald.

«Hvilken Marit?»
«Vel Min eks. Det er ingenting mellom oss.»

Hun la telefonen på bordet og krysset armene.

«Din eks kaller deg Jørgen og takker deg med hjerter? Synes du virkelig det er normalt?»

Jørgen trakk på skuldrene igjen, som om det ikke var verdt å diskutere.

«Ja. Jeg lånte henne litt penger. Hun trengte hjelp, så jeg hjalp henne.»

Nora ble fylt av sinne.

«Du lånte penger til eksen din?!»
«Ja, hva er problemet?»
«Hva er problemet?!» Hun så skarpt på ham. «Er du seriøs? Synes du det er greit å ta av våre penger og gi dem til en eller annen Marit?»

Endelig møtte han blikket hennes.

«Nora, du gjør en fjær til fem høns. Vi har kjent hverandre i evigheter. Hvorfor skulle jeg ikke hjelpe henne?»

Hun lo, men latteren hennes var tom for glede.

«Du er gift, Jørgen. Med meg! Og likevel løper du rundt for henne, som du var sammen med før.»

Han sukket irritert, som om han prøvde å forklare noe åpenbart til et barn.

«Vi slo ikke opp på en dårlig måte. Hun er ikke en fremmed for meg.»
«Er jeg en fremmed, da?»

Jørgen tidde. Nora ristet på hodet og sukket tungt.

«Hvor lenge har dette pågått?»
«Hva da?»
«Deres vakre vennskap.»

Han så bort.

«Vi har alltid holdt kontakt. Lenge før deg. Jeg bare fortalte deg ikke om det. Jeg ville ikke gjøre deg opprørt.»

Nora kjente hvordan kroppen hennes ble varm av sinne.

«Så du har holdt det skjult i to år?»
«Jeg holdt det ikke skjult! Det var bare ikke noe å nevne. Jeg er ikke utro. Hvorfor blir du så sint?»

Nora trakk pusten dypt og prøvde ikke å skrike.

«Hvor ofte hjelper du henne?»
«Av og til. Småting. Fikse noe, hjelpe henne med datamaskinen.»
«Så du, min mann, løper rundt for en annen kvinne som en håndverker?»
«Hva er det du sier?!» brast det ut av ham. «Jeg hjalp henne, jeg lånte henne penger! Er det en forbrytelse?! Jeg ville hjulpet deg også!»

Nora så på ham med kald besluttsomhet.

«Hvis du ikke ser noe galt i dette, har vi helt forskjellige syn på hva en familie skal være.»

Hun snudde seg og gikk ut av kjøkkenet. Hun ville ikke se ansiktet hans nå.

Den dagen føltes som en drøm for Nora. Sinne, smerte, forvirring. Hun prøvde å analysere alt rolig, men i hodet hennes gjenlød bare ett spørsmål: «Hvordan kunne jeg ikke merke noe?»

Jørgen virket ikke skyldig. Nå skjulte han ikke lenger at han snakket med Marit, men han lot som om det var noe helt normalt.

De neste to ukene ble alt klart. Mannen hennes kom ofte for sent hjem fra jobben. Hver gang hadde Marit et problem som måtte løses umiddelbart.

«Jeg drar til Marit i kveld,» sa han under middagen, likeglad. «Vaskemaskinen hennes er ødelagt.»

Nora la fra seg gaffelen og så ham dypt i øynene.

«Finnes det ingen andre håndverkere i byen?»
«Kom igjen, er det virkelig så vanskelig å hjelpe noen?»
«For deg er det ikke vanskelig. For meg er det vanskelig å akseptere.»
«Nå begynner du igjen! Må vi snakke om dette hver gang?»
«Ja,» svarte hun kaldt. «Fordi eksen din alltid trenger hjelp. Dere har i det minste ikke barn sammen.»

Jørgen sukket, men fortsatte å spise.

«Hvis det var naboen eller moren min, hadde du reagert på samme måte?»
«Forskjellen er at andre ikke hadde ringt deg hver eneste dag.»
«Nora,» sa han og lød trett. «Du oppfører deg som om jeg har vært utro.»
«Jeg vet ikke om du har vært utro, men dette er ikke normalt. Og det plager meg,» sa hun skarpt.

Han smilte litt.

«Du stoler ikke på meg.»
«Har du gitt meg grunn til det?»

Stillheten senket seg mellom dem.

Tre dager senere dukket Marit opp igjen.

«Marit ringte,» sa han likeglad. «Hun skal kjøpe seg kjøleskap, men har ikke måte å frakte det på.»

Nora snudde seg sakte mot ham.

«Så nå skal du droppe alt og hjelpe henne med kjøleskapet?»
«Hva er problemet?»
«Jørgen, ser du virkelig ikke problemet?»
«Jeg ser at du lager et stort nummer av ingenting.»
«Det er ikke jeg som lager nummer, det er du. Og jeg vil ikke være en del av det lenger. Hvis du vil hjelpe Marit så mye, kan du like gjerne flytte inn til henne. Da sparer du bensin.»
«Mener du det?»
«Absolutt.»
«Så du sparker meg ut?»
«Nei, Jørgen. Jeg gir deg et valg. Enten er du en del av familien vår, eller så går du din egen vei. Jeg vil ikke ha deg her lenger.»

Hun snudde seg og gikk. Hun ville ikke la seg manipulere lenger. Kanskje han trodde det var greit å si rett ut hvor han dro. Men for Nora var det ikke ærlighetdet var svik.

Det gikk tjuefire timer siden sist de kranglet. Nora satt på kjøkkenet og stirret på telefonen. Jørgen hadde ikke ringt, ikke sendt melding. Han var borte. Kanskje til…

Etter ti dager med stillhet forsto Nora at noen ganger er det ikke et tap å skilles, men en lekse som lærer deg å ikke godta mindre enn du fortjener.