Den Hytten på Landet
For ett år siden kjøpte familien Larsen en hytte på landet. Etter å ha fylt femti, følte Petter et sterkt ønske om å skaffe seg et fritidssted. Barndommen hans på landet minnet ham om familiens gamle hjem og hagearbeid.
Den lille hytta, skjønt enkel, var godt vedlikeholdt. Petter malte den trekte hytta på nytt, reparerte gjerdet og byttet ut den lille grindporten.
Det var nok jord til poteter og noen grønnsaker, men frukthagen var skuffende: få trær og ingen busker, bortsett fra et lite hjørne med bringebær.
«Ikke bekymre deg, kjære, vi får utstyret med tida,» sa Petter og satte i gang med arbeidet.
Sofie gikk aktivt mellom bedene og nikket bifallende til mannens planer.
På den ene siden var naboene hyggelige, selv om de sjelden kom, tok de vare på eiendommen sin. Men på den andre siden var det fullstendig forfall. Gjerdet hang på skakke, og alt var overgrodd av høyt gress.
Dette gresset var Larsen-familiens store plage hele sommeren.
«Petter, dette er uutholdelig. Gresset vokser inn i hagen vår, det er som om det vil ta over hele tomten,» klagde Sofie.
Petter tok da hakken sin og angrep ugresset med kraft. Men det virket umettelig og vokste alltid tilbake.
«Sofie, se her, naboenes pæretrær blir gode i år,» sa Petter og pekte mot den forlatte hagen.
«Og det aprikostreet der er helt spesielt,» svarte Sofie og viste til et tre som lovet en rik høst. Noen grener hang til og med over på deres egen tomt.
«Jeg skulle virkelig ønske å møte eierne minst én gang,» sa Petter med et suk. «Kanskje de kommer for å høste.»
Om våren kunne Petter ikke la være å vanne naboenes trær med slangen det ville vært trist å se dem lide i varmen.
Men nå, med dette uopphørlige gresset, fikk de ingen ro.
«De kunne i det minste klippet gresset én gang i sommer,» klagde Sofie.
Ved neste besøk ble de overrasket over aprikoshøsten. For denne regionen var det ikke uvanlig, mange dyrket dem, men på en forlatt eiendom…
«Nei, nå klipper jeg gresset deres,» erklærte Petter. «Jeg orker ikke å se dette stedet bli kvalt av ugress.»
«Se her, Petter,» sa Sofie og pekte på de tunge aprikosgrenene som hang inn i deres hage.
Petter hentet en liten stige. «La oss høste i det minste disse før de råtner. Ingen har dukket opp her.»
«Men det tilhører jo andre,» sa Sofie forsiktig.
«De går til spille uansett,» svarte han og begynte å plukke de modne fruktene først.
«Da går vi og plukker bringebær til barnebarna,» foreslo Sofie. «Du har klippet gresset, så det er en rettferdig byttehandel for arbeidet.»
«Det virker som om vi kunne høste alt. Ingen bryr seg om dette stedet. Det ligger inntil vår tomt som en foreldreløs, ingen bekymrer seg for det.»
På jobben, under en pause, deltok Petter i en samtale mellom kollegaer. Lastebilsjåførene diskuterte livserfaringer.
«Noen sniker seg inn i hagen min så snart jeg snur ryggen til. De har ristet trærne mine to ganger allerede,» klagde Nils Berg, som nærmet seg pensjonsalderen.
Da Petter hørte dette, kjente han svetten bryte frem. Han husket at han og Sofie nylig hadde plukket aprikoser, og at pærene også lovet en god høst.
«Hvor ligger hytta di?» våget Petter å spørre, redd for svaret.
«Den er der borte, i hageforeningen ved Lillestrøm.»
«Å,» sukket Petter. «Jeg skjønner. Vår ligger høyere opp.»
«Det er sant at hos dere modnes alt litt tidligere,» innrømmet Nils. «Hos oss kommer alt senere, men de stjeler likevel. De har til og med gravd opp noen poteter, så jeg har vurdert å sette opp en felle.»
«En felle kan gi deg trøbbel,» sa en av mennene. «Det kan sende deg i fengsel.»
«Men er det greit å stjele da?» protesterte Nils.
På vei hjem ble Petter overveldet av minner fra dagen de høstet hos naboene. Selv om det ikke var kollegens hytte, plagtes han av samvittigheten.
Som barn var det annerledes. Han hadde løpt gjennom andres hager, men det var bare for moro skyld.
Men her var det naboer de hadde tatt en del av aprikoshøsten fra. Og nå var det pærene de så på.
Selvfølgelig hadde Petter plantet unge trær som med tiden ville vokse. Men det aprikostreet hos naboen… det var synd å la det gå til spille.
«Ingen kommer,» prøvde Sofie å berolige ham. «Hvis de ikke har kommet på et helt år, kommer de ikke nå.»
«Men jeg føler meg som en tyv,» bekymret Petter seg.
«Vil du at jeg skal kaste aprikosene?» spurte kona. «Faktisk har jeg allerede gitt halvparten til barna,» la hun til som en unnskyldning.
«La dem være. Det er for sent nå.»
Slik tilbrakte Larsen-familien sommeren med å ta vare på den forlatte nabotomten, fjernet ugresset og ventet på at de virkelige eierne skulle dukke opp.
Men da fruktene til slutt falt på bakken, plukket Sofie opp noen i forkleet sitt.
Om høsten, etter å ha ryddet i sin egen hage, kastet de et siste blikk på naboens tomt. Selv gjerdet så ut til å se bedende ut, som om det ba om å få rettet opp de skjeve planken
