Jeg ble ydmyket for å være «bonde», selv om de selv kom fra en avsidesliggende bygd
Jeg vokste opp i en liten landsby i Innlandet. Fra barns av ble jeg vant til jorda, til hardt arbeid, og til at alt måtte skaffes med egne hender. Vi var ikke rike, men vi levde anstendig. Og det var da jeg virkelig falt for jorda ikke som en plikt, men som en sjelsfred. Jeg elsker å grave i bedene, dyrke grønnsaker, frukt og urter med egne hender. Det gir meg ro, forankring og en følelse av å være helt meg selv. Så da jeg giftet meg, sa jeg rett ut: «Vi trenger en hytte med tomt. Hvis vi ikke har en, må vi spare til vi kan kjøpe.»
Mannen min var først ikke så begeistret, men da han så hvor lidenskapelig jeg var, gikk han med på det. Vi kjøpte et lite hus med en tomt utenfor Lillehammer. Og alt hadde vært fint hvis det ikke hadde vært for foreldrene hans. Fra første stund så de ned på meg. Spesielt svigermor, Ingrid Margrethe. Hver samtale ble til en form for spydig ydmykelse.
«Er du opptatt av gulrøtter igjen? Akkurat som en bondekone,» sa hun og rynket på nesen.
«Vår sønn studerte og vokste opp i byen fordi han skulle slippe å grave i jorda!»
Jeg bare hørte på og knuget hendene. Ikke fordi jeg skammet meg, men fordi jeg ikke forstod hvor var hatet fra? Jeg tvinger ingen, jeg bare inviterer dem til å bli med. Inspirerer. Dette er ikke straffearbeid det er omsorg, det er livet selv.
Men jeg holdt ut lenge. Jeg tenkte nå vel, kanskje byfolk ikke skjønner seg på slikt. De har jo andre verdier, andre prioriteringer. Inntil jeg ved en tilfeldighet oppdaget sannheten, og da ble jeg ikke engang såret jeg måtte bare le.
Det viste seg at mannens foreldre faktisk kom fra en ekte bygd. Moren var fra en liten plass ved Kongsvinger, faren fra en avsidesliggende grend i Telemark. Dessuten bodde besteforeldrene deres fortsatt der, i gamle hus med dyr og alt. Men de som flyttet til byen som unge hadde strøket det ut av historien sin. Så hardnakket at det virket som om de var redde for at noen skulle oppdage deres virkelige røtter.
Og likevel, uten antydning til skam, kunne hun fortsette å håne meg: «Se på interiøret i leiligheten din som en gammel stue! De små vaseknuterne, pyntegjenstandene, bildene Hos oss er alt moderne: nakne vegger, innredet møblement, ikke et fnugg av rot.»
Men nettopp det er det jeg vil ha kos, varme, minner på hyllene. Kanskje ikke mote, men menneskelig.
Lenge sa jeg ingenting. Tok ikke opp noen ting. Men en dag, da jeg nok en gang hørte «bondekjerring», greide jeg ikke å holde meg. Vi satt på verandaen, og hun ristet på hodet av jordbærsaften og stikkelsbærtærten min:
«Æsj, alt hos deg er som på landet!»
Jeg smilte og svarte rolig:
«Det finnes et ordtak: du kan få en person ut av bygda, men du får aldri bygda ut av en person. Men det var ikke meg jeg snakket om. Det var deg, Ingrid Margrethe.»
Hun stivnet. Jeg så øyelokket hennes dirre. Hun prøvde å flire:
«Sier du det til meg nå?»
«Både til deg og meg. Jeg er stolt av bygda mi. Du skammer deg over din. Det er hele forskjellen.»
Etter den samtalen ble hun stille. Ikke flere bemerkninger, ikke flere hint. Hun kalte meg ikke bond
