Aktiver jenta

Hei, skal jeg fortelle deg en historie?

Har du ikke tenkt på det, Line, at når alt er vanskelig, bør vi søke de enkleste løsningene? De aller enkleste, de vi kvinner ofte ikke klarer å ty til, fordi vi tror det er en svakhet.

Enkle løsninger? sukket Line. Skal jeg be min eksmann om hjelp? Han vil enten vifte det bort eller begynne å preke om min udugelighet.

Nettopp det med å «be» snakker jeg om. Men ikke slik du er vant til som en sjef som gir en oppgave til en underordnet. For oss, sterke og selvstendige kvinner, har det å be eller «skru på den lille jenta» ingen verdi. Vi synes det er nedverdigende. Og vi skjønner ikke det viktigste: menn trenger faktisk akkurat dette.

Line humret skeptisk. Trengte Erik hennes bønner? Nei vel. Valentina Petrovna kjente ham jo ikke. Hvis han trengte noe, var det å bli latt i fred. Han brakte jo penger hjem utførte sin viktigste, og etter hans mening, eneste plikt.

***

Nå, tre år etter skilsmissen, så Line forholdet deres med nye øyne. Alle vanskelighetene hadde vært åpenbare fra starten, men ingen hadde villet se det.

De møttes på en vennefest: Line livet i festen, med gnist i øynene, Erik høy og karismatisk, nettopp forfremmet. Han så i henne en vakker og intelligent partner, hun så i ham en stabil støtte. Bryllupet var det man kunne kalle en «drøm som gikk i oppfyllelse».

Men drømmen ble fort til hverdag og en manglende evne til å løse konflikter.

Line vokste opp i en familie der kjærlighet ble målt i antall oppgaver fullført. Moren hennes, en alenemor etter at faren dro, bar alt på sine skuldre: jobb, hjem, oppdragelse. Hennes viktigste livsvisdom var: «Stol bare på deg selv. Menn kommer og går, men din selvstendighet er din festning.» Line bygde denne festningen fra ungdommen av: hun lagde mat, fikset stikkontakter, valgte studier. Hun vokste opp med en nesten glemt lengsel å finne noen hun endelig kunne stole på. Hun drømte om et partnerskap der hun kunne være svak uten frykt for at det skulle bli brukt mot henne. Hennes forventning til ekteskapet var enkel og samtidig kompleks: trygghet. Ikke materiell hun kunne tjene penger men følelsesmessig. Muligheten til å endelig ta av seg rustningen som «den sterke jenta».

Erik vokste opp i en klassisk patriarkalsk familie. Faren forsørgeren, hans ord var lov. Moren hjemmets vokter, ubestridt minister for husholdning, følelser og oppdragelse. Alle problemer ble løst etter samme mønster: moren informerte, faren betalte eller brukte sine kontakter. Ingen satte seg noen gang ned for å finne felles løsninger. Erik lærte én enkel modell: mannen sørger for penger og status, alt annet er ikke hans ansvar. I ekteskapet lette han etter komfort. At hjemmet var rent, luktet godt, at hans vakre kone ventet på ham, og at problemer ble løst et annet sted, uten å forstyrre hans fred.

De snakket aldri om dette. Allerede fra første møte gjenkjente Erik i Line den sterke, selvstendige jenta som ikke ville belaste ham med småtteri. Hun så i ham den pålitelige mannen som ville bli hennes støtte. De snakket forskjellige språk uten å ane det. De diskuterte hvilket land de skulle tilbringe bryllupsreisen i, hva barna skulle hete, hvilken stil de skulle innrede i. Men de spurte aldri hverandre: «Hvordan skal vi løse problemer når de oppstår?» og enda mindre: «Hvordan fordeler vi ansvaret?»

Ingen ville ødelegge den romantiske stemningen. Line var redd for å virke svak og krevende ved å uttrykke sine dypeste forventninger til partnerskapet. Erik tok det for gitt at alt ville ordne seg slik det hadde gjort i hans barndomshjem. De seilte mot hverandre i full tillit til at de så den samme kysten. Men de så helt forskjellige kontinenter.

Da sønnen deres, Jakob, ble født, tok Line, etter morens eksempel, alt på sine egne skuldre: hjemmekontor, nattemating, legebesøk, aktiviteter. Erik eksisterte bare parallelt. Han gravde seg dypere ned i jobben, og hjemme hvilet han lå på sofaen, så på TV. Hans deltakelse i familielivet begrenset seg til spørsmålet «Hva er til middag?» og sjelden lek med Jakob når han var glad og velpleid.

Jakob var ni måneder gammel da han for første gang fikk høy feber. Line, i panikk, vekket Erik klokka tre om natten: «Erik, hjelp meg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Skal jeg ringe etter ambulanse?» Uten å åpne øynene, mumlet han: «Du er moren, du fikser det. Ikke forstyrr meg, jeg har viktige forhandlinger i morgen.» Den natten husket Line ofte senere: hvordan hun alene vugget sønnen og gråt av hjelpeløshet.

Så kom det andre ting. Banale ting, som hos mange. Erik satte alltid sine egne behov først, Line førte en regnskap over sårede følelser. En gang dro ikke Erik på morgensamling i barnehagen. Jakob var tre år og hadde lært sitt første dikt. Line hadde bedt Erik om å frigjøre formiddagen en uke i forveien. «Selvfølgelig, kjære», svarte han. Om morgenen, mens hun knyttet sløyfen på Jakob, ringte telefonen. «Line, unnskyld, kunden har et akutt behov. Du skjønner, de trenger meg. Film det, så ser jeg det senere.» «Senere» kom aldri. For Erik var dette en vanlig arbeidssituasjon. For Line var det enda en spiker i kista til ekteskapet deres.

En vinter, da Line hadde influensa og 38 i feber, ba hun Erik om å handle litt enkle matvarer: melk, brød, kjøpe medisiner. Han sa ja. Han kom hjem klokka ni om kvelden med en pose der det lå en flaske dyr whisky og en eske konfekt til sekretæren, som hadde bursdag. «Glemte matvarene, beklager. Du fikser det sikkert selv.» Nettopp den kvelden, mens hun stirret på whiskyen og kjulde kulden, skjønte Line: hun var ikke bare sliten, hun døde sakte i en følelsesmessig tomhet.

Line forlot mannen brått. Med iskald ro, skjult bak årevis med utmattelse. Mens Erik var på forretningsreise, pakket hun sakene sine og dro. I en kort melding sto det: «Nok. Jeg er lei av å stå alene for alt. Jakob og jeg bor nå for oss selv.»

For Erik var dette et slag under beltet. Han forsto ikke grunnen. Han forsørget jo familien! Hva mer ville hun ha? Hans bitterhet og forvirring var like store som hennes utmattelse.

***

Først bodde Line hos moren. Så fant hun en ekstrajobb og leide en liten leilighet. Hun begynte på treningssenteret for å slippe ut stresset. Sakte ble livet bedre,