I den lille byen som lå på kanten av kartet, som en siste støvfleck i verden, gikk tiden ikke etter klokken, men etter årstidene. Den frøs fast i de bitende vintrene, tinte opp med plaskende lyd når våren kom, sov i sommervarmen og gråt med fuktige regn om høsten. Og i denne langsomme, trege strømmen druknet Livets hverdag for Lise, som alle bare kalte Lisen.
Lisen var tretti år, og livet hennes føltes som om det hadde fastnet i gjørma av sin egen kropp. Hun veide hundre og tjue kilo, og det var ikke bare vekt det var en festning av kjøtt, tretthet og stille fortvilelse. Hun mistenkte at roten til alt lå inni henne, en sykdom eller stoffskifteproblem, men å reise til en spesialist var uaktuelt for langt, for dyrt, og tross alt, hva skulle det hjelpe?
Hun jobbet som barnehageassistent i den kommunale barnehagen «Klokken». Dagene hennes var fylt av lukten av babypudder, kokt grøt og evig våte gulv. Hennes store, usedvanlig gode hender kunne trøste en gråtende unge, brette ti senger på rekke og tørke opp en sølvpel uten at barnet følte skyld. Barna elsket henne, dro mot hennes myke, rolige omsorg. Men den stille beundringen i treåringenes øyne var en svak trøst mot ensomheten som ventet henne utenfor barnehagens port.
Hun bodde i en gammel, åtteleilighets brakke, en levning fra en svunnen tid. Huset pustet på nåde, knaket i bjelkene om natten og var redd for sterk vind. For to år siden hadde moren hennes forlatt henne for alltid en stille, utslitt kvinne som hadde begravd alle drømmer innenfor de samme veggene. Faren husket hun ikke han hadde forduftet lenge før, etterlot bare et støvete tomrom og et gammelt fotografi.
Hverdagen var hard. Iskaldt vann som rislet ut av kranen, en utedo som føltes som en isgrot om vinteren og kvalmende sommervarme i rommene. Men den verste tyrannen var ovnen. Om vinteren slukte den to fulle lass med ved, sugende ut hennes magre lønn. Lise satt mange kvelder og stirret inn i flammene bak jerndøra, og det føltes som om ilden fortærte ikke bare veden, men også årene hennes, kreftene, fremtiden alt ble til kald aske.
Og så, en kveld da mørket hadde senket seg som en tåkete sorg over rommet hennes, skjedde et mirakel. Ikke et storslått et, men et stille, slitt ett, som naboens tøfler da Solveig plutselig banket på døren hennes.
Solveig, vaktmesteren fra det lokale sykehuset, en kvinne med ansikt rynket av bekymringer, holdt to knirkende sedler i hånden.
«Lisen, unnskyld, for Guds skyld. Her. To tusen. De lå ikke godt på samvittigheten min,» mumlet hun og presset pengene i hånden hennes.
Lise stirret bare på pengene, en gjeld hun allerede hadde gitt opp for lenge siden.
«Å, Solveig, du trengte ikke»
«Jo!» avbrøt nabo hennes heftig. «Jeg har penger nå! Hør her»
Og Solveig, med senket stemme som om hun avslørte en statshemmelighet, begynte å fortelle en utrolig historie. Om hvordan det hadde kommet noen somalere til byen. Hvordan en av dem hadde tilbudt henne en merkelig og skremmende jobb femten tusen kroner.
«De trenger statsborgerskap, fort, ser du. Så de reiser rundt til steder som vårt, på jakt etter falske bruder. I går giftet jeg meg. Vet ikke hvordan de ordner det i skifteretten, kanskje de smører noen i pelsen, men det går fort. Min, Abdi, sitter hjemme hos meg nå, for å se ærlig ut, som han sier. Han går når det blir mørkt. Linda, datteren min, sa også ja. Hun trenger en ny vinterjakke. Hva med deg? Dette er en sjanse. Trenger du penger? Selvsagt. Og hvem vil gifte seg med deg?»
Det siste var ikke sagt for å såre, men med bitter, hverdagslig ærlighet. Og Lise, som kjente den velkjente smerten stikke i brystet, tenkte bare et øyeblikk. Nabo hadde rett. Et ekte ekteskap var ikke i kortene for henne. Ingen friere hadde kommet, og ingen ville komme. Hennes verden var barnehagen, butikken og dette rommet med den sultne ovnen. Og her femten tusen. Nok til ved, nok til nytt tapet, for å jage bort tristessen i de falmede veggene.
«Greit,» sa hun stille. «Jeg gjør det.»
Neste dag kom Solveig med «kandidaten». Da Lisen åpnet døren, gispet hun og trakk seg instinktivt tilbake, ønskende å gjemme sin massive skikkelse. Foran henne sto en ung mann. Høy, slank, med et ansikt ennå uberørt av livets hardhet, og store, mørke øyne fylt av en uendelig sorg.
«Herregud, han er jo bare en gutt!» kom det fra Lisen.
Mannen rettet seg opp.
«Jeg er tjueto,» sa han klart, nesten uten aksent, bare med en svak, melodisk pust.
«Se der,» sa Solveig ivrig. «Min er femten år yngre, og dere har bare åtte års forskjell. Han er i sin beste alder!»
Men i skifteretten ville de ikke vie dem med en gang. En strengt kledd embetskvinne målte dem med en mistenksom blikk og erklærte at loven krevde en måneds ventetid. «For å tenke over det,» la hun til med en betydningsfull tone.
Somalerne, med forretningsdelen unnagjort, dro. De hadde arbeid å utføre. Men før de forlot, spurte Abukar slik het den unge mannen om Lises telefonnummer.
«Det blir ensomt i en fremmed by,» sa han, og i øynene hans så hun noe kjent en følelse av å være bortkastet.
Han begynte å ringe. Hver kveld. Først var samtalene korte og brydde. Så ble de lengre. Abukar viste seg å være en usedvanlig god lytter. Han fortalte om fjellene sine, om et solskinn som var helt annerledes der, om moren han elsket over alt, om hvordan han hadde kommet til Norge for å hjelpe sin store familie. Han spurte henne ut om livet hennes, om jobben med barna, og til sin egen overraskelse fortalte hun. Ikke klagde, men delte om de morsomme hendelsene i barnehagen, om huset sitt, om hvordan den første vårjorda luktet. Hun merket at hun lo i telefonen lykkelig, som en ung jente, glemt av sin egen vekt og alder. I løpet av den måneden lærte de mer om hverandre enn mange ektepar gjorde på år.
En måned senere kom Abukar tilbake. Da Lisen tok på seg sitt eneste fine, sølvskimrende kjole som strammet rundt formene hennes, kjente hun en merkelig følelse ikke frykt, men spent forventning. Hans landsmenn, like
