Uønskede gjester
Telefonen vekket Solveig klokka fem om morgenen. Det ringte fra et ukjent nummer.
«Ja,» sa Solveig kort.
«Solveig?» ropte en høy og glad kvinnestemme. «Er det deg?»
«Det er meg,» svarte Solveig likegyldig.
«Det er meg!» sa kvinnen fornøyd. «Kjenner du meg igjen?»
«Jeg kjenner deg igjen,» sa Solveig høflig, for ikke å være frekk, selv om hun ikke anelse hvem det var.
«Jeg var sikker på at du ville kjenne meg igjen med en gang!» fortsatte kvinnen muntert. «Så godt at jeg fikk tak i deg. Har du tid til å snakke nå?»
«Ja.»
«Flott. Vi jeg, mannen min, barna våre er allerede på stasjonen. Vi kom av toget for en time siden. Hører du meg bra?»
«Ja.»
«Du høres litt svak ut. Er du sikker på at alt er bra, Solveig?»
«Alt er fint.»
«Så godt! Vi tenkte først å bo på hotell, for vi trodde vi ikke hadde slekt her. Men så husket vi at du bor her. Skjønner du?»
«Ja.»
«Så flott at vi husket deg! Du kan ikke forestille deg hvor glad vi ble. Spesielt barna.»
«Det kan jeg nok forestille meg.»
«Og mannen min sa med en gang: Ring til Solveig. Hun lar deg ikke i stikken.»
«Han hadde rett. Jeg lar deg ikke i stikken.»
«Så… får vi bo hos deg? Forsto jeg rett?»
«Det gjorde du. Dere får bo hos meg.»
«Vi blir ikke lenge,» sa kvinnen fornøyd. «Bare et par uker. Se oss litt omkring, så drar vi hjem. For som man sier, borte bra, men hjemme best. Er du enig?»
«Jeg er enig.»
«Det tenkte vi. Spesielt mannen min. Han sa det umulig kunne være mulig at Solveig ikke ville ta imot oss. Tross alt, vi er jo familie. Selv om det er ti år siden vi så hverandre. Stemmer ikke det?»
«Jo.»
«Bor du alene nå?»
«Ja.»
«I en tre-roms leilighet?»
«Ja.»
«Så… kan vi komme nå?»
«Kom.»
«Vi er der om en time. Bor du fortsatt på samme sted?»
«Ja.»
«Da venter vi. Vi er der snart.»
«Jeg venter,» sa Solveig.
Hun la på, la telefonen på nattbordet, snudde seg, trakk dyna over hodet og sovnet uten å bekymre seg for hvem hun nettopp hadde snakket med.
En time senere ringte det på døren. Solveig så på klokken, lukket øynene og snudde seg. Telefonen ringte. Solveig sov.
Etter en stund begynte folk å banke på døren. Solveig var likegyldig. Omsider ringte telefonen igjen.
«Ja,» sa Solveig uten å åpne øynene.
«Solveig?» ropte den samme kvinnen.
«Ja.»
«Det er oss! Vi er her. Vi ringer og banker, men du åpner ikke.»
«Ringer du?»
«Ja!»
«Hvorfor hører jeg deg ikke?»
«Jeg vet ikke.»
«Prøv igjen.»
Telefonen ringte i leiligheten.
«Vi ringer,» sa kvinnen.
«Nei,» sa Solveig, «jeg hører deg ikke. Prøv å banke.»
Det ble banket på døren.
«Vi banker,» sa kvinnen.
«Nei,» svarte Solveig, «jeg hører ingenting.»
«Jeg tror jeg skjønner,» sa kvinnen.
«Hva?» spurte Solveig.
«Hvor er du nå, Solveig?»
«Hva mener du med hvor? Hjemme.»
«Hvor hjemme?»
«I Bergen,» sa Solveig med det første som falt henne inn. «Hvor skulle jeg ellers være?»
«I Bergen? Hvorfor ikke i Oslo?»
«Jeg flyttet for ni år siden. Like etter skilsmissen.»
«Hvorfor?»
«Hvorfor jeg ble skilt?»
«Hvorfor du flyttet?»
«Jeg ble lei Oslo. For mange vonde minner.»
«Er det bedre i Bergen?»
«Selvfølgelig. Mye bedre.»
«Hva er bedre der?»
«Alt er bedre. Uansett hva jeg gjør. Ingen vonde minner. Men hvorfor forteller jeg alt dette? Kom og se selv. Hvor mange er dere?»
«Fire. Jeg, mannen min, og de to barna. Den eldste heter Pål, og den yngste Andreas. Andreas vil begynne på universitetet for tredje gang i år.»
«Så kom alle fire. Her er det også et flott universitet.»
«Når kan vi komme?»
«Når som helst. Gjerne nå.»
«Nå går ikke. Jeg har for mye å gjøre i Oslo. Andreas vil bare studere der. Vi kom hit for å finne arbeid. Vi hadde tenkt å bo hos deg i et år. Men sånn ble det ikke.»
«Så dere kommer ikke i dag?»
«Nei.»
«Så synd. Jeg hadde gledet meg.»
«Vi også. Du aner ikke.»
«Jo, det gjør jeg.»
«Nei, du aner ikke. Når jeg tenker på hva som venter oss nå, har jeg lite lyst til å leve.»
Solveig bestemte seg for å avslutte samtalen.
«Ja vel,» sa hun. «Hvis dere ikke kan nå, kom når dere kan. Jeg er alltid glad for å se dere. Når dere er bosatt i Oslo, gi meg adressen din. Jeg kommer på besøk. Også i et par uker. Så får vi se. Jeg har jo ingen andre i Oslo enn deg nå. Avtale? Sender du meg adressen?»
Men Solveig hørte ikke svaret, for linjen ble brått brutt.
Livets små ironier noen ganger er det bedre å la tvilen komme ukjent nummer til gode.
