**Dagboknotat av en mann**
I to uker kom en katt til vinduet. De ansatte kunne nesten ikke tro det da de fant ut hvorfor.
Inn på kontoret kom Ingrid ung, rett fra skolen. Øynene lyste, og kinnene var røde:
“Eva Johansen! Han er her igjen! Kan du tenke deg?”
“Hvem er ‘han’?” Avdelingslederen gned seg i pannen. Nattvakten hadde vært tøff, og nå dette…
“Katten! Den grå, med det hvite øret… Han har sittet der i en time! Og han kommer hver dag, så du!”
“Hva mener du med ‘hver dag’?”
Eva Johansen, avdelingsleder på intensivavdelingen, bladde gjennom papirene før visitten. Den nye pasienten fra rom fire var fremdeles ikke ved bevissthet. Fjorten dager i koma etter å ha blitt påkjørt på fotgjengerovergangen. Noen idiot som kjørte på rødt lys… Som om de ikke hadde nok å gjøre med de vanlige pasientene!
Ingrid satte seg på kanten av en stol:
“Han har kommet i to uker nå. Til vinduet der Anna Larsen ligger. Sitter og stirrer, bare stirrer… Vaktene prøver å jage ham vekk, men han kommer tilbake. Vi har begynt å kalle ham Vaktmesteren.”
Eva rynket pannen akkurat det de trengte, en løs katt! Hun ville kjefte på sykepleieren, men arbeidet var allerede for mye. Likevel var det noe i Ingrids stemme som fikk henne til å reise seg og gå bort til vinduet.
På vinduskarmen satt det faktisk en katt. Grå, med hvitt øre akkurat som Ingrid hadde sagt. Mager, men tydeligvis en huskatt: pelsen var ruffet, men den hadde blitt stellt en gang i tiden. Han satt på en merkelig måte ikke som en vanlig katt, men som en vakt på post. Og blikket hans var rettet mot vinduet der den nye pasienten lå.
“Herregud, så sprøtt,” mumlet Eva. “Vi har en person mellom liv og død her, og vi snakker om katter…”
Men noe med situasjonen plager henne. Kanskje det faktum at denne katten fortsatte å komme tilbake, til tross for alle forsøk på å jage ham vekk. Hvilken lojalitet! Ikke alle mennesker har det.
“Hva vet vi om denne pasienten?” spurte hun plutselig.
Ingrid trakk på skuldrene:
“Nesten ingenting. Anna Larsen, femtito år. Bor alene, datteren hennes kommer av og til. Hun ble påkjørt på fotgjengerovergangen, rett ved huset sitt…”
“Hvilket hus?”
“Den femetasjersblokken der borte,” sa sykepleieren og pekte mot vinduet. “Den grå, bak sykehusgjerdet.”
Eva så på katten igjen. Den merket blikket hennes snudde hodet. Hun fikk gåsehud av det intense blikket hans.
Svaret kom uventet samme dag kom pasientens datter med papirer for journalen. Fra mappen falt det ut et bilde. Anna Larsen satt i en stol, og i armene hennes… en grå katt med hvitt øre.
“Er dette…” Stemmen til Eva skalv. “Hvem er dette?”
Pasientens datter hikk
