Jeg våknet klokken fem om morgenen, da det nettopp begynte å lysne utenfor.
Ved siden av meg snorket Markus, armen hans lå over hodet den vanlige stillingen til en som aldri får nok søvn. Stille, på tåspiss, gikk jeg til kjøkkenet, slo på lyset og hentet alt jeg trengte til en kake fra kjøleskapet: bunn, krem og friske bær. I dag fylte Jakob fem år, og jeg ønsket at denne dagen skulle bli virkelig magisk.
«Er det ikke litt tidlig?» sa en stemme i døren. Markus sto der, blunkende mot lyset, med håret i alle retninger.
«Gå og legg deg igjen,» smilte jeg mens jeg rørte smør. «Hvis jeg ikke begynner nå, rekker jeg ikke før gjestene kommer.»
Han nikket, men i stedet for å gå, kom han bort, la armene rundt meg og presset kinnet mot nakken min.
«Noen ganger føler jeg at jeg ikke fortjener deg,» sa han lavt.
Jeg smilte og satte fra meg bolgen.
«Sier du det om forfremmelsen? Nå er du sjefen, mens jeg fortsatt er den samme læreren på barneskolen.»
«Mari, stopp,» han snudde meg mot seg. «I dag forteller vi alle sammen. Det blir den beste overraskelsen.»
Jeg nikket og prøvde å holde tilbake følelsene. Seks år i ekteskap, og hans berøringer fikk meg fortsatt til å stoppe opp. Selv om ingen trodde på oss i begynnelsen.
Klokka elleve var kaken satt sammen, lyspærene hengt opp og gavene pent gjemt i skapet. Noen ringte på døren. Jeg trakk pusten dypt, rettet på en hårlokk og åpnet.
«Ingrid Marie! God dag, så tidlig du er!»
På terskelen sto svigermor med en diger innpakket eske. Hennes perfekte frisyre (salong hver uke det måtte være sånn) og nøyaktig sminke skilte seg tydelig fra mitt hjemmeantrekk og ufølsomme hår.
«Marie,» hun kysset luften ved kinnet mitt, «jeg kom tidlig for å hjelpe. Du skjønner jo hvor viktig det er at alt blir ordentlig.»
Jeg sa ingenting, tok imot frakken hennes og fulgte henne til kjøkkenet. «Hjelpe» i hennes øyne betydde å ta kontroll over hver minste ting jeg gjorde og påpeke alle feil spesielt hvis det var noe hun mente kunne forbedres med hennes smak og status.
«Å, hva er dette?» Hun pekte på kaken, akkurat tatt ut av kjøleskapet. «Lagde du den selv? Hvorfor ikke bestille fra en god konditori?»
«Jeg ville gjerne lage den selv,» svarte jeg rolig mens jeg hentet tallerkener. «Jakob liker når mamma baker.»
«Han er jo bare liten, hva vet han,» sa svigermor og rynket pannen. «Men gjestene? Hva vil de synes? Marie, ikke ta det ille opp, men konditorier har klasse. Dette er… hjemmelaget.»
Jeg svarte ikke, men konsentrerte meg om å dekke bordet. Seks år med slike kommentarer. Seks år med hint om at jeg ikke levde opp til hennes forventninger til en «passende svigerdatter».
«Hvor er Markus?» Hun så seg rundt. «Sover han ennå? Akkurat som faren hans, han likte heller ikke å stå opp tidlig.»
«Han er med Jakob i parken, de kommer snart.»
Svigermor åpnet skapet, tok frem en kopp og rynket pausen:
«Fortsatt det samme billige serviset? Jeg ga dere et porselenservise til jul. Likte du det ikke?»
Serviset, som kostet nesten en månedslønn for meg, hadde jeg spart til spesielle anledninger. I dag tok jeg det ikke frem tenk om barna knuste det.
Hver høytid var det samme. Hvert besøk føltes som en prøve.
Jeg husket bryllupet vårt enkelt og stille. Da hadde Ingrid Marie bøyd seg mot Markus og hvisket: «Du kunne funnet noen bedre.» Hun trodde jeg ikke hørte det.
Seks år hadde gått. Kunne jeg si at jeg var vant til det? Nei. Men jeg hadde lært å svelge forbittelsen, som en bitter medisin, uten å tygge på den, mens jeg smilte. For Markus sin skyld. For Jakob. For å ha fred i hjemmet.
Plutselig smalt døren, og barnelatter fylte leiligheten.
«Mamma, se!» Jakob løp inn på kjøkkenet og viftet med en drage. Markus kom etter med poser.
«Bestemor!» ropte sønnen og løp mot svigermor. Hun strålte med ett og løftet ham opp.
«Min kjære! Så stor du er! Her er en gave fra bestemor,» hun nikket mot esken.
«Ååå! Kan jeg åpne den?» Jakob så på meg.
«Etter du har blåst ut lysene, vennen. Sånn er det skikk og bruk.»
«Men mammaaa!» klynket han.
«Marie, hvorfor så mange regler?» svigermor blandet seg inn. «Da Markus var liten, fikk han åpne gavene med en gang.»
Markus hostet:
«Mamma, la oss følge tradisjonen. Jakob, venn, vent litt, gjestene kommer snart.»
Ringeklokken avbrøt diskusjonen. Leiligheten fyltes sakte med folk: foreldrene mine med hjemmelaget kake, venner, kollegaer av Markus med barna sine. Moren min gikk rett til kjøkkenet for å hjelpe, mens faren min satte seg i sofaen med en avis. Jeg så dem av øyekroken stille, uanstrengte, som ikke likte bråk. Det var en stor kontrast til Ingrid Marie, som virket som om hun fylte hele rommet med sin energi.
«Lena, hvordan er blodtrykket ditt?» spurte svigermor høyt. «I din alder må man passe på.»
Moren min smilte høflig. Hun var femtiåtte bare to år yngre enn svigermor, men hun la alltid vekt på den lille forskjellen.
«Takk, det går bra,» svarte hun lavt mens hun skar grønnsaker.
«Jobber du fortsatt på fabrikken?» fortsatte svigermor. «Det må være slitsomt?»
Foreldrene mine hadde jobbet på fabrikken hele livet vanlige ingeniører. Ikke som henne tidligere avdelingsleder med «innflytelse» og «kontakter».
Festlighetene skred frem som de skulle. Barna løp rundt, de voksne satt ved bordet. Jeg gikk mellom rommene og sørget for at alle hadde det de trengte. Markus hjalp til, men snakket mest med kollegaene sine forfremmelsen var en stor prestasjon, selv om vi hadde bestemt oss for å fortelle om den senere.
«Marie, kle på barnet,» svigermor tok meg i armen. «I går så jeg en fin drakt i Barnas Verden. Hadde du tatt meg med, hadde Jakob sett ut som en virkelig bursdagsbarn.»
Jeg så på sønnen min. Bukse og genser det han likte å ha på seg, det vi hadde valgt sammen.
«Han har det behagelig, Ingrid Marie.»
«Behagelig betyr ikke passende,» svarte hun skarpt. «På min tid…»
«Mamma, hold opp
