Skyggen av Sigøyneren på hviten snø
Den knasende kalde luften i januartid hadde sugd til seg lukten av brennende juletelys og den bitre smaken av mors utørre tårer. De siste dagene i byen hadde gått som en tåket, smertefull film. Lise som hun nå het rakk ikke engang å delta på skolekarnevalet. Mor hadde fortsatt sydd på kostymet hennes, et grønt kjoleinspirert av «Kobberdronningen», pyntet med glimmer som skinte som ekte smaragder. Men festen ble aldri av. I stedet ble det en endeløs togtur gjennom snødekte marker som et digret lappeteppe, og en iskald klump av savn inni brystet.
Far… Han ble bare borte. Ikke fysisk, nei. Han forsvant bare, som om han aldri hadde eksistert. Så kom bestemor, hans mor, med et ansikt skarpt som en øks. Hennes ord brente seg fast i Lises minne for alltid: «Vi tolererte deg kun for sønnen min. Et tre må hogges etter egen størrelse. Dra tilbake til landsbyen du kom fra. Underholdsbidrag får du, men ingenting mer. In-gen-ting.»
Og der sto de, på en snødekt plass foran bestemors skjeve, men hyggelige hus. De losset de få eiendelene sine under nysgjerrige blikk fra naboene. De sto der som tilskuerne til et skuespill. Noen så på med taus medlidenhet, andre med dårlig skjult glede. En gang, husket Lise fra mors fortellinger, hadde de samme menneskene smilt og smigret for «byjenta» som hadde gjort et godt parti. Nå så de bare en beseiret, forvist kvinne.
Skoleferien var over på et blunk. Den nye skolen møtte henne med iskald stillhet og spisse, nysgjerrige blikk. Hun var en fremmed. En hvit kråke i bykjole med sløyfer som nå føltes latterlig naive. Jenteflokken, som en skokk kråker, kastet seg over den nye kuriositeten.
«Se på Pinocchio i kjole!» hvinte noen. «Beina hennes er jo som fyrstikker!»
Lise krympet seg, men blikkene deres brant gjennom henne.
Etter skolen fortsatte marerittet. Den rene, hvite snøen som hadde virket så fristende om morgenen, ble nå et våpen. Tette snøballer, fulle av hat, traff henne fra alle kanter. Hun falt på kne, dekket hodet, klar til å forsvinne, å smelte bort i en snødrift.
Plutselig ble latteren og hvinene avløst av redde rop.
«Bomb dem, byjenta! Kom igjen!»
Hun løftet det tårevåte ansiktet. Foran henne sto en gutt og blokkerte snøballene. Han kastet dem med en slik hastighet og kraft at mobberne allerede var på flukt.
«Løp! Det er jo den gale Sigøyneren!»
Han snudde seg mot henne. Ja, han så ut som en sigøyner fra en bok: mørk hud, svart, krøllete hår under en gammel lue, og øyne som glødet av munterhet. Han prøvde å virke tøff, men smilet som krøp fram var varmt og godt.
«Er du den nye fra byen? Jeg er Markus. Men for venner Mark. Gråt ikke, ellers vinner de. Fra i dag er du under mitt vern. Ingen vil røre deg.»
Slik begynte deres vennskap. Mark var ingen sigøyner kallenavnet kom av hans utseende. De fant raskt ut at de delte en lidenskap for bøker fra den knirkende, gamle biblioteket. Mark hadde lest alt av Jules Verne og Jack London. De drømte om å reise, satt i timevis på en ås og så båter gli forbi på elven.
Årene gikk. Vennskapet ble til noe mer. Faren kjøpte en motorsykkel til Mark, og den ble deres frihetsbillett. De suset ned grusveier, hun holdt ham rundt livet og skrek av glede. De dro på fisketur, plukket bær i skogen, eller bare «til verdens ende», som de kalte det.
«Lise, du ser… bedre ut i dag enn i går,» sa han og så bort, men fanget likevel blikket hennes. «Bare ikke heng for mye med de bypompene. De kleber seg til deg som fluer.»
«Mark, er du sjalu?» lo hun, og hjertet sang av de klossete ordene.
Hun forvandlet seg fra en stygg andunge til en vakker svane. Stemmen hennes, sterk og varm, fylte den lokale kulturhuset. Hun vant en talentkonkurranse. Men Mark følte seg fremdeles som den samme «Sigøyneren» klønete og vanlig.
Den sommervarme junidagen kom. Eksamen var over. Alt som gjensto var å få vitnemålet og dra til byen for opptak. Begge drømte om journalistikk. Men den dagen ba en nabo Mark om å hente medisin i sentrum. Han hjalp alltid alle, så han dro.
Da han kom tilbake, åpnet himmelen seg. Lyn splittet luften, torden raste, og regnet falt som en mur.
Lise avsluttet siste sang under prøven, men noe føltes fryktelig galt. Luften dirret av fare.
Døren til kulturhuset slo opp. En klassekamerat sto der, gjennomvåt og hulkende.
«Mark… Å, Lise, Mark…» Hun kveltes av tårer. «Regnet… han så ikke… lastebilen…»
Verden kollapset. Lyd forsvant. Alt som ble igjen var en iskald stilhet inni henne og et hyl utenfor hennes eget, men hun hørte det ikke.
Det ble ingen avslutningsball. Bare en svart kjole, en kiste som var større enn hele hennes univers, og stillhet. Hun sang aldri igjen. Stemmen døde med ham.
Hver kveld gikk hun til ham. Kirkegården ble deres nye «kraftsted». Hun snakket i timevis, fortalte om dagen, om mor, om savnet. Hun torturerte seg selv med minner, lette etter det øyeblikket da alt kunne ha vært annerledes.
Årene gikk. Hun ble en fremgangsrik journalist, senere sjefredaktør. Karriere, respekt, penger. Alt var der. Men ingenting føltes ekte. Tomheten ble hennes følgesvenn.
En gang spurte hun mor, nå gråhåret og trett:
«Mamma, hvorfor leger ikke tiden? Han er fortsatt her. Jeg føler ham hvert sekund.»
Moren så på henne med trist visdom:
«Kanskje det er du som ikke slipper ham?»
Etter en lang, blytung vinter kom endelig vår. Solen strøk over ansiktene til folk som sultet etter varme. Lise gikk rolig hjem fra jobben, tok en ukjent vei, og plutselig hørte hun et kjent rop:
«Sigøyner, hit! Kom igjen!»
Hjertet stoppet. Blodet hamret. Hun snudde seg langsomt. På en fotballbane sto en mørkhåret gutt på elleve år. Han driblet ballen, skjøt, og scorte.
Hun lente seg mot gjerdet, redd for å røre seg. Gutten la merke til henne. Blikkene møttes. Hun snudde seg bort og gikk.
Men neste dag var hun tilbake. Og dagen etter. Hun g
