Det var som om alt hadde skjedd i en underlig drøm.
«Jeg husker ikke, for det skjedde aldri!» sa Rustad alvorlig og så på henne med sine ærlige, gamle øyne.
Samtalen døde brått ut, og alle gikk hver sin vei.
«Hvorfor løy han?» tenkte Grete. «Det var tydelig at han ikke snakket sant!»
«Vil du at jeg skal være Kayen din?» foreslo den elleve år gamle Petter Rustad til klassekameraten Grete Solberg, som han likte.
«Hva slags Kay?» spurte jenta forvirret.
«Som i eventyret! Har du ikke lest det? Snødronningen forhekset ham, og Grete reddet ham!»
«Grete? Det var jo Gerda som reddet ham!» sa Solberg hånlig. «Skal du virkelig blande sammen H.C. Andersen?»
«Hva er forskjellen? Grete, Gerda?» Rustad viftet avvisende. «Spørsmålet er: Vil du at jeg skal være Kayen din?»
Jenta ville ikke. Petter var skranglete, med store ører og tydelig kortere enn henne. Selv om det kanskje ville vært lettere å redde en sånn en.
Men hun var sterk, en halv hode høyere hvordan skulle de gå sammen etter en redningsaksjon? Skamme seg?
Nei takk! Dessuten var hjertet hennes allerede opptatt av dårligelev Mikal Pettersen.
Forresten, han sto ikke langt unna og lyttet til diskusjonen.
Så Grete rettet på sløyfen sin og sa, høyt nok for at Mikal skulle høre:
«Kay? Du er ikke engang god nok til å være reinsdyret! Så, Kay, gå og ikke hikst!»
Mikal lo høyt, og Petter skvatt og forsvant. Men dagen etter, foran hele klassen, kalte han Solberg for «Grete-grøten»: «Jeg tar hevn, og hevnen min er fryktelig!»
Hva hadde du ventet, Solberg? Ikke alle menn tåler å bli avvist.
Den tynne Petter hadde en intelligens som mer enn oppveide mangelen på fysisk styrke.
Men dagen før, da han fikk et slag av sin kjæreste, klarte han ikke å reagere raskt nok hvem ville ikke ha mistet besinnelsen?
Da lo ikke bare Mikal, men hele klassen: kallenavnet var perfekt! Det var morsomt! Selv om ordet «kul» ikke fantes i ordforrådet deres ennå.
Selvfølgelig, da Grete klaget hjemme om det støtende kallenavnet, ble hun trøstet og støttet.
Men en dag hjalp faren henne med algebra datteren ville bare ikke forstå det enkle! Da sa den utålmodige mannen irritert:
«Din Petter har rett det er bare grøt i hodet ditt!»
Og la til:
«Hils ham fra meg!»
Petter var skyldig i dette også: før hadde faren aldri sagt noe slikt.
Ved avgangsballen hadde all uro lagt seg alt det vonde ble glemt og ble værende i barndommen: forelskelser, uvennskap, såringer. Hvem hadde tid til slikt nå?
De danset til og med sammen et par ganger Petter hadde vokst forbi Grete og blitt en høy, muskulær ung mann: han hadde begynt på idrettsklubb.
Mikal ble kastet ut etter åttende klasse og sendt til yrkesskolen strengere tider. Å elske på avstand var også vanskelig. Så, beklager, Mikal
Etter skolen gikk veiene deres i hver sin retning: Grete begynte på lærerhøyskolen, Petter, som enhver flink student, dro til NTNU.
Noen ganger møttes de de bodde ikke langt fra hverandre og vekslet noen ord.
Så spredte livet dem: begge fikk familier og flyttet. Møtene på plassen i nabolaget ble sjeldnere bare når de besøkte foreldrene.
Noen ganger så de hverandre på klassefestene. Men det ble etter hvert klart at det var bedre å la være bare trist.
Med årene ble guttene skallede menn med ølmager, jentene ble fyldige damer med ambisjoner. Og Solberg var intet unntak.
Allerede kraftig som barn, ble hun enda mer monument
