«Pappa, ikke dra! Kjære, ikke forlat oss! Pappa, ikke kjøp noe mer til meg eller til Lars heller. Bare bli hos oss! Vi trenger ingen biler eller godteri. Ingen gaver! Bare at du er her!» ropte den seks år gamle Ole mens han klamret seg fast til farens bein.
Deres mor gråt i det andre rommet. Hun hadde ikke krefter til å reise seg og gå ut.
Den fjorten år gamle Lars sto med knyttede never. Kjærligheten til faren kjempet mot hatet inni ham.
Ole var bare en liten gutt. Han forsto ingenting. Men Lars hadde sett hvordan moren led. Hun hadde falt på kne tidligere på dagen og bedt faren om å bli. I hvert fall litt lenger, til Ole ble større. Men bønnen hjalp ikke.
«Slutt! Reis deg! Ikke ydmyk deg, hører du! Han vil ikke ha deg. Han vil ikke ha meg, eller noen av oss, så la ham gå!» Lars løp fram og prøvde å dra lillebroren løs fra faren.
«Sønn, hvorfor gjør du slik? Jeg kommer til å besøke dere, hjelpe dere. Jeg skal bare bo et annet sted. Men jeg elsker dere like mye. Det er bare en avgjørelse vi har tatt,» begynte faren.
«Hvem har tatt den? Det er du som har bestemt det! Tror du jeg ikke hørte noe? Mamma ba deg om ikke å gå. Her er hun og vi! Vi er en familie. Men du går! Til en eller annen dame! Er hun mer verdt enn oss, er det slik?» Lars kjempet for ikke å begynne å gråte.
Familieleker
Hvis faren hadde tatt ham i favnen, satt fra seg vesken og sagt at det hele var en dum feil Da ville han ha kastet seg om halsen på ham. Og glemt alt. Og tilgitt, selvfølgelig.
For det var pappa.
Han som hadde lært ham å reparere bilen, tatt ham med for å fiske torsk, spilt fotball, lest bøker før sengetid. Hvordan kunne han bare gå og stryke alt fra livet sitt? Dem? Hvorfor?
Ole hylte av sorg. Moren gråt. Faren så på dem alle, og gikk, med hengende hode.
Lenge etter fulgte ropene ham: «Pappa! Ikke gå!»
Fra den dagen ble livet annerledes.
Lars hatet faren. Han ville ikke møte ham, kastet tilbake gavene han brakte.
Ole ventet. Satt ved døra. Stod på balkongen og stirret ut i det fjerne.
Faren ba om å få barna med seg på tur. Moren tillot det ikke.
Selv om Lars ikke ville. Ole lengtet etter faren, men de sa til ham pappa vil ikke se deg.
Moren deres ville med stolthet ha sagt nei til barnebidrag, men de måtte leve av noe.
«Faren din ble forelsket. Slik går det når noen! Det er søtere et annet sted! Han trenger ikke barna sine lenger. Nå kommer det nye!» pleide hun å si.
Lars lyttet mørkt. Ole gråt.
Et år senere kom faren tilbake. Eller, han prøvde. Ole var ikke hjemme. Bare Lars og moren. Faren ba om unnskyldning, sa han hadde tatt feil. Han forsto det. Han kunne ikke leve uten dem. Livet var ingenting uten barna.
Men moren tok ham ikke tilbake. Det var hennes øyeblikk av hevn. Og Lars tok ham ikke tilbake. Såret var for friskt. Det var ingen plass til tilgivelse der.
Ole ble ikke spurt. Han var fortsatt for liten.
Tiden gikk. Lars ble handelsmann. Ole ble lege. Storebroren hadde allerede familie. Lillebroren pleiet moren til det siste, men snart var hun borte.
Ikke lenge etter bestemte Ole seg for å gifte seg med barndomsvenninnen Kari.
Før det hadde broren forretninger i en annen by. Han foreslo at de skulle reise sammen. Slappe av. De valgte tog i stedet for bil, drakk te og snakket under lyden av hjulene.
De kranglet ikke, levde i harmoni, selv om de sjelden møttes. Men de var svært forskjellige av natur. Den harde, utålmodige Lars hørte bare på seg selv.
Broren kalte han «Herr Barmhjertighet» i spøk. Og rådet ham alltid til å legge bort godheten, den var ikke moderne lenger.
Da forretningene var unnagjort, vandret de gjennom den ukjente, vakre byen og beundret den. Så dro de tilbake til stasjonen.
Like ved inngangen gikk Lars nesten på en mann. Han så avskyelig på ham, mumlet at det ikke var noe vits i å sitte der man ikke hørte hjemme. Mannen satt på en pappeske. Skitten, med skjegg, uten bein. Og så løftet han blikket.
Ole hadde allerede gått forbi da han hørte brorens latter. Han stoppet.
Lars lo høyt og pekte på den hjemløse. Ole gikk fort tilbake, grep broren i ermet og dro ham med seg.
«Slutt! Det er stygt. Vi vet ikke hva som har skjedd med ham. Hvorfor er han i denne situasjonen? Det er ikke oss som skal dømme!» hvisket han.
«Hva? Ikke oss? Nettopp oss. Kjenner du ham ikke igjen? Du var jo for liten. Men jeg kjente ham igjen. Med en gang. Øynene til pappa er spesielle, vi fikk dem. De grønne. Mamma sa alltid at det var øynene hun falt for. Tilsynelatende for ingenting. Hva gjør du her, din drittsekk? Er det interessant? Vi er barna dine, pappa. Forventet du ikke dette? Kjenner du oss igjen? Endelig møttes vi. Og jeg trodde aldri jeg skulle se deg igjen. Men det er visst rettferdighet likevel. Nå ser du slik ut. Dette er for mammas tårer. For våre. For alt du gjorde!» skrek Lars i raseri.
Ole kunne ikke si et ord av sjokk. Mannen på bakken gråt lydløst. Mumlet bare at de var vakre.
«Ikke som deg! Heldigvis. Så synd at du er faren vår! Jeg skammer meg! Du kommer til å dø her, på gata. Dette er straffen din. Gråt nå. Og se. Ville du ikke ha et normalt liv? Med familien din. Du løp etter kjærligheten. Hvor er kjærligheten din nå, pappa? Har du funnet deg en hjemløs dame? Din dritt!» fortsatte Lars.
«Hold opp! Slutt! Slutt nå, ellers kan jeg ikke kontrollere meg!» ropte Ole.
Broren ville svare hardt. Men han gispet plutselig av forbauselse. Ole bøyde seg ned. Rørte ved den skitne kinnet, strøk det. Og sa:
«Hei, pappa.»
Faren grep hånden hans, holdt den fast. Og brast i gråt, med hodet bøyd.
Hvem så han i det øyeblikket? Kanskje den lille gutten med store øyne som klamret seg til beinet hans for lenge siden og ropte: «Pappa, kjære, ikke gå!»?
Barna var voksne. Begge to. Blitt menn. Og han skyldte dem, selvfølgelig.
Storebroren fortsatte å rase. Faren var taus. Han visste han fortjente det. Men hjertet hans brakk ikke på grunn av Lars skrik. Men på grunn av
