På dagen for deres gullbryllup innrømte mannen at han hadde elsket en annen hele livet.
“Ikke den, Kåre, ikke den! Jeg har sagt det til deg hundre ganger!”
Anne Lise viftet irritert mot den gamle platespilleren. Kåre, hennes mann, trakk på skuldrene og begynte å bla gjennom platene som lå i en ryddig stabel på det utskårne skapet.
“Hvilen da? Denne? ‘Håp’?” Han så usikkert på henne.
“Hvilken ‘Håp’? Jeg ba om ‘Lavendel’! Ungene kommer snart, gjestene samles, og her er det stille som i graven. Det er gullbryllup, for pokker! Femti år! Forstår du hva det betyr?”
Kåre sukket, og de krumme skuldrene hans sank enda mer. Han hadde alltid vært fåmælt, men med årene hadde han trukket seg mer og mer inn i seg selv. Anne Lise var vant til hans taushet, til det fraværende blikket som alltid så ut til å gå rett gjennom henne, gjennom veggene i deres koselige leilighet. Hun hadde skjøvet det til side som tretthet, alder, karakter. Femti år var ikke noe småtteri. Man ble vant til alt.
Endelig begynte den kjente melodien å spille. Anne Lise bløtnet øyeblikkelig, rettet på foldene i den nye, fine kjolen i champagnefarge som datteren Marit hadde gitt henne. Lukten av nybakte kaker og vanilje fylte rommet. På det store runde bordet, dekket med hvit duk, sto allerede salatfat og krystallglass som glitret i kveldslyset. Alt var klart for feiringen. Deres feiring.
“Sånn, nå ble det bedre,” mumlet hun, mer av vane enn sinne. “Gå og ta på deg skjorta, ikke la deg se sånn ut for barnebarna.”
Han nikket stille og forlot rommet. Anne Lise ble stående alene. Hun så seg rundt på resultatet av hennes harde arbeid: blankpusset parkett, stivete gardiner, bilder i rammer på veggene. Der var hun og Kåre som unge, på et svart-hvitt bilde fra bryllupet deres. Hun tynn, leende, med en krans av tusenfryd i håret. Han alvorlig, i mørk dress, og blikket rett mot kameraet. Der var et bilde av dem med sønnen, lille Pål på armen. Og der var de fire sammen, med den voksne Pål og Marit, på ferie i syden. Et helt liv. Femti år.
Det føltes som i går. Hvordan hun, byjenta, hadde kommet til den lille landsbyen for å jobbe som lærer. Hvordan hun møtte ham, den lokale ingeniøren, stille og litt keitet. Han sa ikke vakre ord, ga henne ikke rosabuketter. Han var bare der. Fikset den dryppende kranen, møtte henne i snøværet, tok med glass med syltede sopp fra moren sin. Hans pålitelighet og grundighet vant henne over mer enn noen romantiske gest. Og da han friet, sa hun ja uten å nøle.
Dørklokka avbrøt hennes minner. På terskelen sto barna med store blomsterbuketter og støyende barnebarn. Huset fyltes av latter, prat og travelhet. Pål, den alvorlige sønnen som ble lege, rakte dem sjenert en kur til et spa. Marit, den pratsomme datteren, leste et rørende dikt hun hadde skrevet. Barnebarna ga dem klossete tegninger.
Anne Lise strålte. Hun satt ved bordenden, ved siden av Kåre, og følte seg som en dronning. Livet hennes hadde lykkes. Hun hadde en fantastisk mann, flotte barn, et hjem fullt av glede. Hva mer kunne hun ønske seg? Hun så ømt på Kåre. Han satt rakrygget, i sin beste skjorte, og smilte. Men smilet var anstrengt, og øynene så ut som om de stirret langt bort.
Kvelden fløy forbi. Gjestene gikk, barna kjørte hjem med de trøtte barnebarna. Leiligheten ble stille igjen. Bare den gamle platespilleren spilte lavt.
“Det var hyggelig, var det ikke?” sa Anne Lise mens hun ryddet av bordet. “Ungene våre er flinke. Og barnebarna…”
Kåre svarte ikke. Han sto ved vinduet og stirret ut på byen. Hun gikk bort til ham, la en hånd på skulderen hans.
“Hva er det, Kåre? Er du trøtt?”
Han skvatt ved hennes berøring, snudde seg sakte. I det svake lampelyset så ansiktet hans fremmed og utslitt ut.
“Anne,” begynte han lavt, og stemmen skalv. “Anne, jeg…”
“Hva da?” Hun ble urolig. “Er det trykket?”
“Nei,” han ristet på hodet. “Jeg må si det. Jeg orker ikke bære på det lenger. Femti år… det er for lenge.”
Anne Lise stivnet, hendene hennes falt ned. Hun kjente en isnende forutanelse i brystet.
“Hva skal du si, Kåre? Ikke skrem meg.”
Han trakk pusten dypt, så bort. Hengemte nervøst på duken.
“På dagen for gullbryllupet vårt… kanskje det er rett. For at alt skal være ærlig. For en gang.”
Han tidde, samlet mot. Rommet ble fylt av en rungende stillhet, brutt bare av tikkingen fra vegguret.
“Jeg har elsket en annen hele livet, Anne.”
Ordene falt i stillheten som steiner i en dyp brønn. Anne Lise stirret på ham og forsto ikke. Hun trodde hun hørte feil. Dette kunne ikke være sant. Det måtte være en grusom, meningsløs spøk.
“Hva?” hvisket hun. “Hvem?”
“Lise,” pustet han, og det ene navnet, sagt med så skjult ømhet, gjorde vondere enn et slag. “Lise Olsen. Husker du henne? Vi gikk i samme klasse.”
Lise Olsen. Selvfølgelig husket hun henne. Livlig, munter jente med en tykk blond flette og smilerynker. Skolens skjønnhet. Alle guttene var forelsket i henne. Men hun giftet seg med en soldat og forlot landsbyen rett etter eksamen. Anne Lise hadde knapt sett henne siden.
“Men… det var på skolen,” stammet hun, klynget seg til tanken som en drukning til et strå. “Barndomsforelskelse…”
“Nei, Anne,” han smilte bittert. “Ikke en barndomsforelskelse. Jeg skulle be henne gifte seg med meg etter militæret. Skrev brev til henne. Da jeg kom tilbake… var hun allerede gift. En måned senere flyttet hun med mannen til Finnmark.”
Mens han snakket, falt hennes verden sammen rundt henne, den trygge, solide tilværelsen. Alle femti år av hennes lykkelige ekteskap krympet til en stor løgn.
“Hvorfor… hvorfor giftet du deg da med meg?” Stemmen hennes knakk. Tårene, hun ikke merket, rant.
“Jeg var knust,” sa han lavt, som til seg selv. “Mor sa: ‘Nok sutring, livet går videre. Se på Anne Lise, så flott en jente. Snill, ordentlig.’ Og jeg tenkte… hvorfor ikke? Du var god. Rettferdig. Jeg trodde
