Nå er det min sønn

Dette er ikke min sønn, sa millionæren kaldt, stemmen ga gjenlyd i marmorhallen. Pakk sakene dine og forsvin. Begge to. Han pekte mot døren. Kona hans klemte spedbarnet inntil seg, tårene fylte øynene hennes. Om han bare visste

Stormen utenfor matchet den inni henne. Lene sto urørlig, fingrene hvite av hvor hardt hun holdt lille Tobias mot brystet. Mannen hennes, Erik Sørensen, multimillionær og overhode for Sørensen-familien, stirret på henne med en raseri hun ikke hadde sett i ti års ekteskap.

Erik, vær så snill hvisket Lene, stemmen dirrende. Du vet ikke hva du sier.

Jo, jeg vet svært godt, hamret han. Den gutten er ikke min. Jeg tok en DNA-test i forrige uke. Resultatene er tydelige.

Anklagen traff hardere enn et slag. Knærne hennes sviktet nesten.

Du tok testen uten å si det til meg?

Det måtte jeg. Han ligner ikke på meg. Han oppfører seg ikke som meg. Og jeg kunne ikke lenger ignorere ryktene.

Rykter?! Erik, han er et spedbarn! Og han er din! Jeg sverger på alt jeg har!

Men Erik hadde allerede tatt sin beslutning.

Sakene dine blir sendt til faren din. Kom ikke tilbake hit. Aldri.

Lene ble stående et øyeblikk, ventet på at kanskje dette bare var en av hans impulsive avgjørelser, som pleide å forsvinne i løpet av en dag. Men kulden i stemmen hans lot ingen tvil stå tilbake. Hun snudde seg og gikk, klapringen av hælene hennes ga gjenlyd i marmoren mens torden rumlet over herskapshuset.

Lene hadde vokst opp i et beskjedent hjem, men hadde trådt inn i de privilegeredes verden da hun giftet seg med Erik. Hun var elegant, rolig og intelligent alt det magasinene roste og det høyre samfunn misunte. Men ingenting betydde noe nå.

Mens den gamle Volvoen fraktet Lene og Tobias tilbake til farens lille hus på landet, i Vennesla, malte tankene hennes. Hun hadde vært trofast. Hun hadde elsket Erik, stått ved hans side da børsene kollapset, da pressen ødela ham, selv da hans mor avviste henne. Og nå ble hun kastet ut som en fremmed.

Faren hennes, Arne Hagen, åpnet døren, øynene store av forbløffelse.

Lene? Hva har skjedd?

Hun falt i armene hans. Han sa at Tobias ikke er hans Han kastet oss ut.

Kjeven hans strammet seg. Kom inn, jenta mi.

I de påfølgende dagene vennte Lene seg til sin nye virkelighet. Huset var lite, det gamle soverommet hennes var nesten uendret. Tobias, uvitende, lekte og pludret, og ga henne ørsmå stunder av ro mellom smerten.

Men noe gnagde: DNA-testen. Hvordan kunne den være feil?

Fortvilet etter svar dro hun til laboratoriet hvor Erik hadde tatt testen. Hun hadde også kontakter og noen tjenester å innløse. Det hun fant, fylte henne med iskald skrekk.

Testen hadde blitt forfalsket.

Samtidig satt Erik alene i sitt herskapshus i Oslo, plaget av stillheten. Han fortalte seg selv at han hadde gjort det rette at han ikke kunne oppdra en annens barn. Men samvittigheten gnagde. Han unngikk å gå inn i Tobias gamle rom, men en dag overveldet nysgjerrigheten ham. Da han så den tomme sengen, plusjegiraffen og de små skoene stuet bort på hyllen, knakk noe i ham.

Ikke moren hans, Fru Ingrid, hjalp heller.

Jeg advarte deg, Erik, sa hun, nippet til den dyre teen sin. Den Hagen-jenta var aldri noe for deg.

Men selv hun ble overrasket da Erik ikke svarte.

En dag gikk. Så en uke.

Og så kom brevet.

Uten avsender. Bare et ark og et bilde.

Hendene hans skalv da han leste det.

«Erik,

Du tok feil. En fryktelig feil.

Du ville ha bevis vær så god. Jeg fant de opprinnelige resultatene. Testen ble rigget for å gi det svaret du fikk. Og bildet som vil gjøre deg kvalm jeg fant det i morens dins skap Du vet hva det betyr.

Lene.»

Erik sank sammen i stolen, papiret gled fra fingrene hans. Bildet landet med forsiden opp på den polerte gulvplanken: Fru Ingrid i ferd med å plukke frekt noen hårstrå fra spedbarnets pute, med det kalde, triumferende smilet sitt. Alt eksploderte i ham. Der var beviset. Moren hans hadde stjålet prøvene, ødelagt alt.

Han spratt opp, ristet av vanvittig raseri. Hvordan våget hun? Hva slags monster

Erik skjønte brått sannheten bildet viste faren hans med de samme blå øynene som Tobias, og beviste hvordan tante Ingrid hadde forfalsket DNA-testen i sin galskap for å bryte ekteskapet. Papiret krøllet seg sammen i de skjelvende hendene hans. Og nå, alene i den kalde hallen, spilte det ingen rolle hvor mange *kroner* han hadde på konto; det eneste som betydde noe var de tunge tårene som falt på brevet og den desperate lysten til å løpe tilbake til Lene og sønnen deres han hadde vært så redd for.