Lasse pleide på sin syke mor mens kona jobbet. Men en dag så hun ham kjøpe blomster og gi dem til en annen kvinne.
Vilde kunne ikke huske når hun sist følte seg så avslappet. Hun hadde fått forflytningen utsatt noen timer, og uten å si noe til noen, slo hun av telefonen og strakk seg ut på sengen. Nettopp den morgenen hadde hun kommet hjem fra bygda, hvor hun tilbrakte to dager uten et øyeblikks hvile: vasking, rengjøring, matlaging alt mens hun måtte høre på stadige bebreidelser fra svigermor og mannen.
Ifølge svigermor hadde Vilde «forført» mannen, tjente ikke nok, og påstod at det var hennes penger som holdt familien mannen og hans mor fra å sulte. Lasse nikket bare oppgivende og sa at Valentina kunne finne seg en ekstrajobb, siden hun kom hjem fra jobb tidlig og ikke engang trengte å lage mat.
«Se hvordan hun mopper gulvet,» lærte svigermor sønnen Lars. «Bruker timesvis, mens hun kunne ha tatt seg av vasken.»
Vilde kunne ikke holde ut mer og svarte at hvis de moppet gulvet minst én gang i uken, ville det ikke vært så skittent. Det var bedre å tie: stormen av bebreidelser brøt løs. Vilde lukket øynene og sa rolig:
«Jeg foreslo at dere kunne flytte til byen. Da kunne både Lars og jeg tatt oss av deg, og han trengte ikke å si opp jobben.»
Lars ble rasende og spratt opp:
«Så mannen skal slite seg ut på jobb, og så passe på mor også? Du må ha en stein i stedet for et hjerte.»
Vilde ventet ikke på mer. Hun åpnet døren og gikk ut til benken ved inngangen.
«Vilde, hva er det som skjer?» Hun så opp det var nabo henne, Tonje. Vilde gned bort tårene og kjente henne igjen. De hadde blitt kjent før bryllupet, og Vilde hadde likt henne med en gang.
«Hei, Tonje,» sukket Vilde.
«Er det familien din som kjefter igjen?» spurte Tonje.
«Å, ikke snakk om det.»
«Det er selvfølgelig ikke min sak, men jeg skjønner ikke hvorfor du bærer dem på dine skuldre. Mannen din er her hele tiden, men dere bor jo ikke sammen egentlig. Hvorfor gjør du det?»
«Vi valgte ikke å bo slik, Tonje. Vi kan ikke bare forlate Lars mor når hun er syk. Når hun blir bedre, kan han flytte tilbake til byen.»
«Hun kunne nok løpt et maraton med oss alle på ryggen,» smilte Tonje. «Jeg tror hun spiller syk. Og du var annerledes før. Hva skjedde, har de vridd hodet ditt helt rundt?»
«Jeg vet ikke, bare» Vilde trakk på skuldrene. «Kom innom hvis du vil.»
Da telefonen ringte, så Vilde at det var sjefen. Han fortalte at forflytningen var utsatt til neste dag ved middagstid. Vilde ble glad det betydde ekstra inntekt, siden reisene deres ble godt betalt. Det var også en fin måte å unngå de stadige oppringningene fra Lars og moren hans, som kostet henne altfor mange nerver.
Da hun fortalte hjemme om den uventede reisen, ble stemningen faktisk lettere. Kvelden gikk rolig, selv om de la seg i hver sin seng Lars ville ikke gjøre mor sint. Vilde protesterte ikke; hun var bare glad for litt fred. Hun sovnet fort, helt utslitt etter oppvasken.
Klokka to om natten ble hun vekket av svigermor:
«Hører du ikke at jeg roper på deg?»
Vilde blunket søvndrukken.
«Jeg må ha sovnet godt. Hva er det?»
«Gi meg pillene mine.»
Vilde så på henne: avstanden til sofaen hennes var mye større enn til medisinskapet eller til sønnen. Men hun reiste seg. Klokka fem om morgenen sovnet hun endelig, bare for å våkne igjen halv syv. Da hun kom til byen, var hun like sliten som etter en hel arbeidsdag. Da hun hørte at forflytningen var utsatt, holdt hun på å hoppe av glede. Hun slo av telefonen og kastet seg på sengen. Nå følte hun seg frisk og utvilket.
Hun rakk å sminke seg rolig og komme til stasjonen. Det brydde henne ikke at det var blitt en forveksling med byene og hun nå måtte reise et annet sted det viktige var at hun hadde fått hvile.
En time før hadde hun fått reisepengene overført, men for første gang bestemte hun seg for ikke å sende pengene til Lars. Hun visste ikke helt hva som hadde endret seg. Nylig hadde hun gitt bort mesteparten av lønnen, og nå hadde hun lyst å beholde litt selv.
Det var bare tjue minutter igjen til toget gikk, og Vilde bestemte seg for å kjøpe vann på kiosken. Da hun skyndte seg, fikk hun øye på Lars ved blomsterkiosken. Hun kunne nesten ikke tro det: skulle han ikke passe på sin syke mor? Han hadde sagt hun var så dårlig at han ikke turte la henne være alene! Men her sto han og kjøpte en bukett.
Vilde stoppet og fulgte ham med blikket. Tanken slo henne: kanskje blomstene ikke var til henne, men til en annen kvinne? Tanken gjorde henne ikke glad, men tvilen hadde alt grodd. Ni minutter igjen. Hun klynget seg til billetten og fulgte etter ham, så ham stige inn i en taxi. Hun stoppet en annen bil og ropte til sjåføren:
«Kjør etter ham, jeg betaler dobbelt!»
Sjåføren, nysgjerrig på oppdraget, rynket pannen, men nikket og kjørte av gårde. Gjennom vinduet så Vilde at Lars omfavnet og kysset en annen kvinne, før han rakte henne blomstene og hun steg inn i en bil. Vilde følte alt snu seg inni henne. Sjåføren smilte:
«Vet du, kanskje det ikke er det du tror det er.»
Først da så Vilde ordentlig på mannen bak rattet og skjønte at han så altfor bra ut til å være en vanlig taxisjåfør.
Hun hadde aldri kjørt i en så fin bil før. Kanskje noe hadde skjedd i livet hans, og han måtte late som? Mens hun tenkte, svingte bilen inn i gården hennes og stoppet. Hun så Lars og kvinnen gå inn i oppgangen. Tårene presset på.
Så mens hun var på forflytning, og «den syke» moren var på bygda, tok han med seg andre hjem i leiligheten hennes?
«Skal du inn?» spurte sjåføren medfølende.
«Nei, det er ikke vits,» svarte Vilde.
«Riktig. Du rekker ikke toget uansett. Hvor skulle du?»
Vilde navnet byen, rundt to hundre kilometer unna.
«Tull. La oss ta en kaffe, så roer du deg, så kjører jeg deg,» foreslo mannen.
«Jeg har ikke råd til en slik tur,» protesterte hun.
«Hvor ser du en taxi? Jeg kjørte nettopp faren min til toget. Han drar til søsteren hver sommer. Og så hoppet du rett inn.»
