**Dagbokoppføring**
«Mamma, kan ikke bestemor bare gå seg bort? Det hadde vært bedre for alle,» sa Maja utfordrende.
«Mamma, hvor lenge skal dette vare? Skal du minne meg på dette hele livet?» svarte den femten år gamle Maja fornærmet.
«Ikke hele livet, bare så lenge hun bor hos oss. Hvis hun går ut, vil hun gå seg bort og»
«Og dø under et gjerde, mens vi lever med skyldfølelse Mamma, kan vi ikke bare la henne?» spurte Maja igjen, like utfordrende.
«La henne hva?» forsto ikke moren.
«La henne gå seg bort. Du sa selv at du er lei av å måtte slite med henne.»
«Hvordan kan du si sånn? Hun er min svigermor, ikke min egen mor, men for deg er hun din bestemor.»
«Bestemor?» Maja knep øynene sammen, som hun alltid gjorde når hun ble sint. «Hvor var hun da sønnen hennes forlot oss? Da hun nektet å passe meg? Sin egen barnebarn? Hun syntes ikke synd på deg da du tok alle mulige jobber for å tjene en ekstra krone Hun anklaget deg til og med for at ektemannen dro»
«Hold opp med en gang!» utbrøt moren. «Jeg skulle aldri ha fortalt deg alt dette.» Hun sukket. «Jeg har oppdratt deg dårlig, siden du ikke har medfølelse for andre, for din egen familie. Jeg er redd. Når jeg blir gammel, vil du behandle meg på samme måte? Hva er det som har skjedd med deg? Du var alltid en snill jente. Du kunne ikke gå forbi en forlatt kattunge eller valp uten å ta den med hjem. Men bestemor er ikke en valp» Moren ristet på hodet. «Hun er allerede straffet nok. Faren din forlot ikke bare oss, han forlot henne også.»
«Mamma, du må dra på jobb, du kommer til å bli for sen. Jeg lover å låse døra,» sa Maja skyldbevisst og så på moren.
«Greit, ellers sier vi bare ting vi angrer på» Men moren rørte seg ikke.
«Mamma, unnskyld, men det gjør vondt å se på deg. Hud og bein. Du er bare førti, men du går bøyd som en gammel kvinne, knapt i stand til å flytte på beina. Alltid sliten. Hvorfor ser du sånn på meg? Hvem skal si deg sannheten hvis ikke din egen datter?» Maja merket ikke at hun hevet stemmen igjen.
«Takk. Pass på at hun ikke slår på gassen eller lar vannet renne på badet.»
«Der ser du, vi sitter bundet til henne. Ingen frihet. Mamma, la oss ta henne til et sykehjem. Der vil hun få konstant oppsyn. Hun skjønner jo ingenting»
«Begynner du igjen?» avbrøt moren.
«Det blir bedre for alle, spesielt for henne,» fortsatte Maja uten å merke morens økende irritasjon.
«Jeg orker ikke høre mer. Jeg har ingen planer om å sende henne noe sted. Hvor lenge har hun igjen? La henne bli hjemme»
«Hun kommer til å overleve oss. Gå på jobb. Jeg går ingen steder, jeg låser døra, jeg lover,» sa Maja sint.
«Unnskyld. Jeg har lagt for mye på deg Alle andre er ute og har det moro, mens du må passe på bestemor.»
De snakket uten å merke at døren til bestemors rom sto åpen. Hun hadde selvfølgelig hørt alt, men forsto nok ikke noe, og ville glemme det om et øyeblikk.
Moren dro på jobb, og Maja gikk inn på sitt gamle rom, der bestemor nå bodde.
«Bestemor, vil du ha noe?» spurte hun.
Bestemors blikk uttrykte ingen ønsker.
«Kom, så gir jeg deg en godteri.» Maja hjalp bestemor opp og fulgte henne til kjøkkenet.
«Hvem er du?» stirret bestemor tomt på Maja.
«Drikk te,» sukket Maja og la en godteri foran henne.
Bestemor elsket søtsaker. Hun og moren gjemte godteriene og ga henne bare én til teen. Maja så på mens bestemor pakket opp det fargerike papiret. Gjennom det tynne, grå håret skinte den bleke huden på hodet. Maja så bort.
Tidligere farget og stylte bestemor håret sitt, satte det opp i en flott frisyre. Hun brukte leppestift, tegnet øyenbrynene i en bue. Maja husket den søtlige duften av parfymen hennes. Menn la merke til bestemor inntil hun begynte å miste forstanden.
Maja visste ikke hva hun følte for bestemor: medlidenhet, sympati, avsky? En kort ringeklokke avbrøt tankene hennes.
«Mamma må ha glemt noe,» tenkte Maja og gikk for å åpne.
Men i døra sto hennes venn, videregående-eleven Sigurd. Moren mislikte vennskapet deres, så han prøvde å komme når hun ikke var hjemme.
«Hei. Hvorfor er du så tidlig? Mamma gikk nettopp,» hvisket Maja.
«Jeg vet. Hun så meg ikke.»
«Mila!» ropte bestemor fra kjøkkenet.
«Hvem er Mila?» spurte Sigurd.
«Sånn kaller hun mamma og tror hun er hennes datter. Jeg tar henne til rommet sitt. Gå på badet og vær stille. Hun har en klarere dag i dag.» Maja dyttet Sigurd mot badedøra.
«Det er ingen der.» Maja gikk inn på kjøkkenet og så den tomme koppen og godteripapiret på bordet.
«Jeg vil ha mer te,» sa bestemor.
«Men» Maja skjønte meningsløsheten i å forklare.
Bestemor glemte fort, spesielt det som nettopp hadde skjedd. Men hun husket godt det fjerne fortiden. Ofte forvekslet hun ting, kjente ikke igjen henne og moren. Men iblant hadde hun klare øyeblikk, kortvarige og sjeldne.
Maja visste ikke om bestemor lurte for å få mer godteri, eller om hun virkelig hadde glemt at hun nettopp hadde drukket te. Hun sukket, satte fram en ny kopp og la enda et godteri på bordet.
Bestemor brukte lang tid på å pakke opp med de stive fingrene. Da koppen var tom, fulgte Maja henne til rommet, satte henne på sengen.
«Sov nå,» sa hun og lukket døra etter seg.
Sigurd kikket ut fra badet.
«Kan jeg komme ut nå?»
«Ja. Gå til kjøkkenet.» Maja sjekket at døra var lukket og fulgte etter.
De satt på kjøkkenet med hodene tett sammen og hørte på musikk fra telefonen hver med en ørepropp. Maja lukket øynene, nikket i takt. Hun merket ikke at bestemor listet seg gjennom gangen
Da Maja gikk ut for å følge Sigurd, så hun at døra sto åpen. Hun løp til bestemors rom, men hun var borte.
«Døra Jeg låste ikke døra. Hun gikk. Mamma kommer til å tro at jeg gjorde det med vilje,» sa Maja nesten gråtende.
«Hvorfor skulle hun tro det?» spurte Sigurd.
«Du skjønner
