«Mamma, dere har moret dere nok på hytten vår, så nå får dere dra hjem,» sa svigerdatteren og viste svigermor ut fra eiendommen.
Maren kunne fortsatt ikke tro at det var virkelig. Hadde de endelig fått sin egen hytte? De hadde drømt om dette i ti lange år, men livet hadde hele tiden satt kjepper i hjulene: først var det boliglån, så barnas skolegang, og så en ny økonomisk krise. Men nå hadde de sett på kontoene sine og bestemt seg: nå eller aldri.
Mannen hennes, Andreas, jobbet i et forsikringsselskap, ingenting spesielt, mens Maren arbeidet som barnefysioterapeut. Hun tjente greit, men det var langt fra nok til å kjøpe et fritidshus. Men skjebnen ville det slik at både hennes bestemor og Andreas bestemor døde nesten samtidig. Begge etterlot seg en leilighet hver i mindre byer.
Etter mange diskusjoner bestemte paret seg for å selge begge leilighetene, slå sammen pengene og realisere drømmen kjøpe en tomt.
Tilbudet dukket raskt opp. Vinteren var ikke den beste tiden for å selge fritidseiendom, men Andreas var sta.
«Senere finner vi på en million grunner til å ikke gjøre det, og så sitter vi uten hytte likevel,» mumlet han.
Maren var helt enig. Alt falt på plass!
Tomten var perfekt. Strøm, gass, vann alt var allerede tilkoblet. Nå gjensto det bare å bygge et lite hus, i hvert fall for sommerbruk.
De bestemte seg for at Andreas skulle ta ferie når våren kom og bygge sammen med kompisen sin, Kristian.
De jobbet godt sammen, uten unødvendige pauser. Allerede etter en måned feiret de innflytting.
Selv om det ikke var mye å sove på de hadde luftmadrasser på gulvet og tatt med varme pledd fra byen var det viktigste at huset hadde komfyr og vann. Resten kunne de fikse senere.
«Gratulerer, Andreas!» skålte Kristian.
Mennene tømte glassene, tok for seg av grillmaten, drysset løk og ketchup over og spiste med god appetitt.
«Hvem skulle trodd at alt skulle gå så fort!» sa Maren begeistret. «På nyttårsaften drømte jeg ikke engang om en hytte, og nå er den her!» Hun pekte på huset.
Selv om det begynte å skumre, hadde de ikke hastverk med å gå inn, men fortsatte den improviserte grillfesten i det friske lufta.
«Hallo, gutten min, hvordan går det?» spurte Solveig med myk stemme.
Når hun var så snill i telefonen, betydde det at hun hadde noe på hjertet.
«Mamma, alt er fantastisk!» sa Andreas glad.
«Jeg vet det. Barnebarna sa dere har kjøpt hytte?»
«Nettopp! Ikke bare en hytte, men en ekte landsted!» sa Andreas stolt.
«Å, nå får du holde opp,» lo Solveig teatralsk, men stemmen hennes ble plutselig mer alvorlig. «Ja, flott dere»
«Mamma, hvordan går det med deg?» spurte Andreas.
«Å, hva skal man si i min alder Legene sier jeg trenger ro, ingen stress. Kanskje kroppen kommer seg da Men hvor finner man slike steder? Sanatoriene er dyre, jeg har ikke råd,» sa hun betydningsfullt.
«Mamma, kom hit til oss!» foreslo sønnen entusiastisk.
«Nei, gutten min! Som om dere ikke har nok å gjøre! Og Maren vil sikkert ikke»
«Mamma, slutt. Kom hit, punktum!»
«Ja vel, Andreas, jeg kommer. Jeg skal bake napoleonskake, din favoritt.»
Da Andreas fortalte Maren om morens besøk, ble hun ikke særlig glad.
«Så nå som vi endelig har fått hytte, trenger plutselig moren din frisk luft?» sa hun sarkastisk.
«Jepp,» svarte Andreas enkelt.
«Ikke mistenkelig i det hele tatt, eller hva?»
«Nei, hun har høyt blodtrykk.»
«Andreas, du skjønner ikke. Hun kommer ikke for å bli frisk, hun kommer for å sjekke ut den nye hytta!»
«Slutt. Hun blir her en uke, så drar hun hjem.»
«Har du glemt hva som skjedde sist hun var på besøk?»
Andreas hadde glemt det, men Maren husket det godt. Solveig hadde gjort alt for å ødelegge ekteskapet deres: spredt rykter, prøvd å sette dem opp mot hverandre, hintet om at sønnen ikke var «av deres sort». Hun unnlot heller ikke små slemheter: suppe for saltet, bakepulver i stedet for melis. Maren hadde til slutt sendt henne hjem med det første toget.
Maren var sikker på at Solveig denne gangen også ville gjøre livet deres «interessant». Men hun ville ikke sette Andreas opp mot moren sin. Kanskje de hadde flaks denne gangen?
«Å, så vakkert dere har det her! Et lite paradis! Lufta, trærne, det søte huset» roste Solveig tomten. «Dette må ha vært Marens idé! Hun er så flink! Hold deg til henne, Andreas, slik en kone finner du ikke igjen!»
«Dette er nytt, Solveig, hva har skjedd?» undret Maren.
«Du har alltid vært min favoritt. Sønnen min er en tosk, men svigerdatteren min er gull. Vi har hatt vanskeligheter, men vi har kommet over det. Det som er gjort, er gjort.»
«Så jeg er en tosk?» lo Andreas.
«Ja, men en elsket en,» smilte Solveig. «Forresten, hva spiser vi til middag?»
«Vi griller hver dag!» sa Maren smilende. «Håper det er greit? Vi elsker å lage mat ute.»
«Gjerne! Sist jeg spiste grillmat var i Geilo. Andreas gikk fortsatt på skolen da. Tenk så lenge siden det var!»
«Da får du ta deg av grillen, Andreas. Jeg henter kjøttet.»
«Kan jeg bli med? Jeg vil gjerne se huset igjen.»
«Selvfølgelig!» nikket Maren.
Denne gangen virket Solveig som en helt annen person. Hun var munter, spøkte og var ekstra vennlig mot Maren. Maren tenkte at kanskje tiden hadde forandret henne. Kanskje de tidligere konfliktene hadde fått henne til å revurdere. Og hvorfor skulle hun ødelegge forholdet deres? De hadde vært sammen i så mange år, hadde voksne barn, nå en hytte. Dessuten var Maren en god svigerdatter: praktisk, lojal, jobbet og lagde god mat.
Mens Andreas og moren hans hentet tallerkener, ringte telefonen og lå med skjermen opp. Marens blikk falt på meldingen, og hun kunne ikke se bort.
*«Når kommer du tilbake til byen? Har du fortalt henne om oss? Jeg venter på nyheter. Klem.»*
Maren mistet telefonen, og den landet mykt i gresset. Tankene hennes var kaotiske, en mer forferdelig enn den andre.
*Hvordan skal jeg fortelle det til barna? Hvordan skal vi dele leiligheten? Hvem er hun? Og vikt
