Kom med meg!

I dag sitter jeg her og tenker på en hendelse som rørte meg dypt. Det var en vanlig sommerdag på gården min, og alt virket som det skulle. Men livet har en måte å overraske en på.

Det begynte for mange år siden, da jeg, gammel Knut Larsen, var ute i skogen for å sanke hasselnøtter. Plutselig fikk jeg øye på en valp en ung hund som løp løpsk mellom trærne. Ingen kunne vite hvordan den hadde havnet der i villmarken. Den var ikke bundet, ikke merket. Bare et lite, vått vesen etter regnet. Jeg rynket pannen og gikk nærmere.

Den var klossete, ikke akkurat pen. Men så så den på meg med sine brune øyne ikke øynene til en valp, men øynene til et visst dyr. Jeg ble stående og fundere.

“Kom med meg!” sa jeg til slutt. “Jeg har en tom hundehus nå. Du kan bli en god vakt jeg skal ikke behandle deg dårlig.”

Jeg satte meg på sykkelen og syklet hjemover til bygda. Underveis snudde jeg meg flere ganger, men ingen løp etter meg. Snart glemte jeg møtet i skogen.

Gårdslivet krevde mye, og jeg hadde nok å gjøre: tre griser, ei purke med ti grisunger, ei ku ved navn Blomst, et dusin høns, seks ender med unger, og en katt som het Loki.

Jeg rullet en sigarett, åpnet grinda, og skulle til å slappe av på benken utenfor huset. Da sto den der med de samme brune øynene som stirret på meg.

“Skal du inn på gården, eller?” sa jeg etter en lang pause. Valpen trakk seg unna og forsvant i mørket.

Dette gjentok seg i dager. Hver kveld satt den der og så på meg, som om den vurderte meg, som om den lette etter noe kjent i meg.

Så en dag, mens jeg satt og røykte, kom den bort til meg. Den snuste på meg og la seg ved føttene mine.

Jeg var aldri en mann for kjærtegn. Gårdsdyr var til nytte griser til slakt, kuer for melk, katten for mus. Hunder var til vakthold. Jeg kunne ikke engang huske hvor mange hunder som hadde kommet og gått på min tid. Noen døde av sykdom, andre av gift. Ingen gråt over dem. Jeg var en hard mann, sparsom med tårer.

Kona mi, Ingrid, var enda hardere. Hele bygda husket da hun slo en kalv i hodet med bare neven fordi den stanget mens hun vasset den.

Jeg tok et drag av sigaretten og så på valpen ved føttene mine. De brune øynene fulgte meg.

“Nå, vesen, har du bestemt deg for å bli her?” sa jeg. “Da hør etter. Du får mat to ganger om dagen, hva enn vi har. Jeg skal ikke mishandle deg. Hundehuset står der det er varmt. Om natten slipper jeg deg løs i noen timer. Ditt oppdrag er å vokte gården. Ingen fremmede skal komme her uten frykt! Enig? Kom med meg.”

Slik begynte hennes nye liv. Jeg kalte henne Saga. Hvor jeg fant det navnet, vet jeg ikke. Nå hadde Saga et varmt hundehus, et stort gårdsliv, og en lenke.

Tiden gikk, og den klossete valpen ble til en stor, vakker og mektig hund som hele bygda fryktet. Det gikk rykter om at hun hadde ulv i blodet.

Hun var vakker, men ikke som andre hunder. Ingen logrende hale, ingen slikking på hendene. Når jeg, Ingrid eller familien nærmet oss, lå hun bare stille og så på oss med de kloke øynene.

Men fremmede ville hun revet i stykker. Hun gjødde nesten aldri hun knurret. Og det lyden var skremmende. Derfor flyttet vi hundehuset bort fra inngangen, slik at folk våget å banke på.

Om natten slapp jeg henne av og på med ordene:

“Jeg kommer om tre timer du må være her da. Melkepikene er redde for å gå til kyrne på grunn av deg! Ikke rør noen! Tre timer!”

Hun angrep aldri noen. Kanskje hadde hun andre interesser. Men hver gang kom hun tilbake, noe jeg respekterte.

Hun fikk valper regelmessig, og selv om folk var redde for henne, ble valpene solgt fort. Folk kom fra andre bygder for å kjøpe dem. For selv om de fryktet Saga, respekterte de henne. Hun angrep kun når det trengtes.

Det var en vanlig sommerdag. Saga lå ved hundehuset og solte seg, mens hun med det ene øyet fulgte med på lille Maren, som lekte i sandkassen under det store treet ved grinda, og med det andre på Ingrid, som arbeidet i kålgården.

Saga visste at Ingrid bandt Maren fast til treet for at hun ikke skulle løpe bort. Moren hennes, min datter, hadde nettopp fylt tre år, og foreldrene hennes tok henne med hit i helgene.

Og denne lille jenta løp alltid rett til Saga med utstrakte armer:

“Saaaaga! Saaaaaga!”

Og det hundehjertet krympet av glede og kjærlighet for dette menneskebarnet. Den dagen fulgte Saga med på Maren og Ingrid og sovnet.

Hun våknet av at noen klorte henne hardt på nesen. Saga åpnet øynene. Katten Loki satt foran henne og hveste:

“Gjør noe! Maren holder på å drukne!”

Saga så seg rundt. Maren var ikke der. Ikke i sandkassen, ikke på gyngen, ikke ved treet. Saga så på katten.

“Hun er nede ved dammen. Huen hennes fløt ut, og hun prøver å nå den! Skynd deg, hjelp henne! Ingen hører meg! Aaaaaah!”

Og Saga bjeffet høyt, som aldri før. Hun hoppet, rev seg løs, prøvde å bryte lenken.

Ingrid rettet seg opp og så på hunden.

“Har du mistet vettet?” tenkte hun og fortsatte med kålene.

Da begynte Saga å ule. Ikke en vanlig hunde-uling et ulvehyl som fikk håret til å reise seg på alle som hørte det.

Og i det hylet lå en smerte som ikke kan beskrives.

Først da skjønte Ingrid at noe forferdelig hadde skjedd, og hun løp for å lete etter Maren. Heldigvis kom naboene også løpende.

Maren ble funnet i siste øyeblikk, trukket opp av dammen som lå like ved husene.

Det ble kaos. Ambulansen kom. Foreldrene hennes. Alle gråt, men av lettelse.

Om kvelden, da alt hadde roet seg, kom en delegasjon til Saga: Marens far, Anders, hans kone, og meg.

Anders knelte foran henne og sa:

“Takk for at du reddet jenta mi! Jeg vil aldri glemme det. Vil du flytte til oss? Vi har et hus i byen. Du får et stort bur. Jeg skal gi deg god mat, gå tur med deg!”

Saga så på ham med de brune øynene. Så gikk hun bort og la hodet på skulderen hans bare et øyeblikk.

Så gikk hun tilbake til meg og la seg ved føttene mine. Jeg sto som forsteinet. Visste ikke hvordan jeg skulle reagere på denne “kjærtegnen”. Men de få, harde mannstårene r