“Katta mamma,” sa Viktor lavmælt da de ble alene på kjøkkenet. “Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle fortelle deg dette.”
Kari så på ham. Hun var ikke vant til at svigersønnen ville snakke privat med henne.
“Hva er det, Viktor?” spurte hun forsiktig mens hun tørket glass.
Viktor tidde et øyeblikk før han fortsatte:
“Jeg ser at du alltid lever for andre. For Ingrid, for Lise… men du glemmer deg selv. Du er fremdeles en ung kvinne, femti år gammel og likevel går du med bøyd nakke som om livet er over. Det er ikke riktig.”
Kari tvang frem et bittert smil:
“Å, Viktor, er det ikke slik det er? Mannen min forlot meg for en yngre kvinne, jeg mistet jobben. Det eneste jeg har igjen er å være bestemor.”
Viktor ristet bestemt på hodet:
“Det er ikke slik jeg ser det. Du er sterk, klok og vakker. Og jeg vil at du skal vite at du ikke er alene.”
Karis hjerte trakk seg sammen. Det var en varme i mannens blikk som gjorde henne urolig.
“Viktor…” hvisket hun forvirret. “Hva prøver du å si?”
Han tok et skritt nærmere, men stoppet, som om han holdt seg tilbake.
“Du trenger ikke si noe nå. Bare husk dette: Det er noen som virkelig verdsetter deg.”
Kari tidde. Ordene hans gjenlød i henne hele natten.
De neste ukene gikk alt som vanlig: barnehage, apotek, husarbeid. Men Viktors ord ga henne ikke ro. Selv om han aldri sa noe mer om det, merket hun ofte at hun søkte blikket hans.
En ettermiddag, da hun skulle hente barnebarnet, møtte hun plutselig på Lars. Eksmannen gikk arm i arm med Thea. Lars så sliten og eldre ut.
“Hei,” hilste Lars tørt. “Hvordan går det?”
“Det går bra,” svarte Kari rolig. “Jeg klarer meg.”
Thea målte henne med blikket og sa hånlig:
“Fremdeles så… enkel.”
Kari bare smilte. For første gang følte hun at hun ikke trengte å bevise noe. Hun visste at styrken hennes ikke lå i klærne eller sminken.
Ikke lenge etter ringte en gammel studievektinne. Hun tilbød henne en ny jobb: å undervise ved høyskolen. Kari tenkte lenge, men sa til slutt ja.
Den nye jobben ga henne livsgleden tilbake. Hun forberedte forelesninger, rettet oppgaver og veiledet unge studenter. De lyttet respektfullt, og Kari følte seg nesten ung igjen.
En kveld da hun skulle hjem, ventet Viktor utenfor huset med en liten bukett markblomster.
“Dette… er til deg,” sa han brydd. “Bare sånn.”
Karis hjerte banket hardt.
“Viktor, du vet dette ikke er riktig,” hvisket hun.
“Det som ikke er riktig, er å fornekte hjertet sitt,” svarte han alvorlig. “Du fortjener lykke.”
Kari kjempet mot tårene. Hun tok imot blomstene og sa bare “Takk,” før hun skyndte seg opp trappen.
Den natten sovnet hun sent. Hun visste hun ikke kunne ta noe fra datterens mann. Men samtidig følte hun, for første gang på mange år, at hjertet hennes fremdeles levde. At hun fremdeles kunne elske.
Om morgenen bestemte hun seg. Hun samlet Ingrid og Viktor ved bordet.
“Kjære dere,” begynte hun rolig. “Jeg er takknemlig for dere, men fra nå av blir det annerledes. Jeg skal også leve. Jeg vil ikke bare være bestemor som tar på seg alt. Jeg har ny jobb, pusser opp leiligheten, og jeg har bestemt meg jeg skal reise. Jeg vil se havet, som jeg alltid har drømt om.”
Ingrid stirret på henne:
“Mamma… du har aldri snakket om dette før.”
“Nå er tiden kommet,” svarte Kari bestemt. “Ikke bekymre dere, jeg vil alltid være der for dere. Men jeg skal ikke lenger bare leve for andre.”
Viktor tidde, men blikket hans røpet respekt og varme.
Etter noen måneder var Kari forandret. Hun kjøpte nye klær, begynte på språkkurs og tok opp en gammel lidenskap: hun begynte å male.
Da familien samlet seg på bursdagen hennes, var det ikke en knust, ensom kvinne som satt ved bordet, men en strålende dame som trodde på seg selv.
“Skål for deg, mamma!” sa Ingrid og fylte på champagneglassene. “Skål for kvinnen som endelig har lært å elske seg selv.”
De skålte, latteren fylte rommet. Og Kari tenkte, mens hun smilte for seg selv: “Ja. Nå begynner livet mitt på ordentlig.”
