Jeg tenkte nettopp at kanskje du og jeg er en feil familie, sa jeg plutselig.
“Så godt at jeg har deg,” sa Aleksander og holdt om kona si.
“Og jeg er så lykkelig for at du er med meg!” svarte Lise.
“Hvem andre skulle jeg vært med?” lo mannen. “Selvfølgelig bare deg. For du er min skjebne. Du er den beste kvinnen i verden.”
Lise svarte ikke, hun kysset mannen på kinnet og skyndte seg på kjøkkenet for å hente kaken ut av ovnen.
I dag feiret ekteparet Nilsen sitt sølvbryllup. De hadde bestemt seg for en enkel feiring, bare dem og barna deres. De hadde to barn: sønnen Anders, som gikk i tiende klasse, og datteren Martine.
Martine hadde nylig fullført universitetet, fått seg jobb og flyttet hjemmefra. Hun leide en leilighet nær jobben. Selv om Lise hadde prøvd å overtale henne til å bli hjemme “Hvorfor bruke penger på leie når du har ditt eget rom her? Vi har det jo så hyggelig sammen!” ville Martine prøve å klare seg selv.
“Mamma, jeg elsker deg og pappa så høyt, og jeg vet dere ikke vil ha meg vekk, men jeg vil gjerne prøve å bo alene. Og ikke ta dette ille opp, men du lager jo så god mat og så deilige kaker at jeg er redd for å bli til en hval! Du er så tynn og spiser alt uten å legge på deg, men dessverre arvet jeg ikke det fra deg. Jeg må passe på vekten, og det er umulig når jeg bor hos dere. Hvordan kan jeg si nei til alt det deilige du lager?”
Lise smilte mens hun så på datteren. Martine lignet henne ikke i det hele tatt. Lise var liten og spinkel, nesten så hun kunne bli tatt for en tenåring. Hun var enkel i sitt utseende, brukte lite sminke, satte håret i en hestehale, og kledde seg enkelt. Martine derimot var en skjønnhet, hun hadde arvet farens trekk.
Aleksander var en slik mann man la merke til. Høy, godt bygget, og selv om han hadde lagt på seg litt med årene noe som ikke var rart med Lises bakverk var han fortsatt en attraktiv mann.
Lise visste at hun ikke så like imponerende ut ved siden av ham. Hun hadde hørt hviskingen bak ryggen sin lenge, men hun brydde seg ikke. For hennes mann var hun den vakreste kvinnen i verden. Den mest ønskede.
***
Da Lise møtte Aleksander, var hun tjue år, og han var tjueto.
Den septemberdagen var Lise på vei til bursdagsfeiringen til venninnen sin, Thea. Hun hadde allerede kjøpt gave, men bestemte seg for å kjøpe et lite blomsterbukett på veien.
I blomsterbutikken var det bare én annen kunde en ung mann som sto og valgte blomster. Selgeren, en hyggelig jente, hjalp ham og kikket tydelig interessert på ham. Lise kikket også og forsto hvorfor. Han var utrolig pen.
“Med det utseendet burde han vært skuespiller,” tenkte Lise. “Kanskje han er det?”
Mannen la merke til henne og snudde seg.
“Unnskyld, hvilket bukett foretrekker du? Dette med røde roser, eller dette med pioner?”
Lise ble litt sjenert hun hadde ikke ventet at han skulle snakke til henne men svarte likevel:
“Jeg ville valgt pionene, selv om de fleste jenter foretrekker roser.”
“Kjæresten din, hva liker hun?” spurte selgeren.
“Kjæresten min?” Han lo. “Nei, jeg kjøper ikke blomster til en kjæreste. Jeg kjenner ikke engang den jeg kjøper dem til.”
“Hvordan da?” spurte selgeren forvirret.
“En kompis skal på bursdagen til sin kusine og overtalte meg til å bli med. Kan ikke møte opp uten gave, så jeg tenkte et lite bukett. Men valget er så stort at jeg ble helt forvirret.”
“Ta rosene, da kan du ikke gå galt,” sa Lise.
“Liker du roser?” spurte han plutselig.
Lise ble litt rød og svarte:
“Jeg liker best blomster fra marken, men roser er også fine. De liker vel alle.”
“Interessant,” sa han. “Jeg liker også markblomster. Moren min pleier alltid å plukke dem når hun er på hytta. De har en spesiell skjønnhet. De ser kanskje enkle ut, men hvis du ser nærmere, er de helt fantastiske.”
Han kjøpte roser og smilte til Lise før han gikk.
“Han var virkelig pen, ikke sant?” sa selgeren. “Et smil verdt millioner!”
“Ja, jeg tenkte det samme,” sa Lise.
Hun kjøpte et lite bukett med margeritter og dro for å gratulere Thea.
Men så skjedde det noe uventet den samme mannen dukket opp på bursdagen! Det viste seg at han het Aleksander, og han var der sammen med vennen sin, som var Theas fetter.
Aleksander ble også overrasket da han så Lise. Han smilte til henne hele kvelden, og til slutt satte han seg ved siden av henne, og de begynte å snakke.
Hva de snakket om? Lise husket ikke lenger. Bare at han spurte, hun svarte, han fortalte, hun lyttet…
Hun forsto ikke hvorfor han overhodet var interessert i henne. Hun så Theas misunnelige blikk og skjønte at venninnen var sint.
Da musikken startet, ba Thea Aleksander om å danse. Han så nesten skyldig på Lise før han gikk. Men etter dansen kom han tilbake til henne. Og da hun skulle gå, tilbød han å følge henne hjem.
Neste dag på universitetet ignorerte Thea Lise helt.
“Hva er det som feiler deg?” spurte Lise til slutt.
“Skal du late som du ikke skjønner?” sa Thea sint. “Artem skulle introdusere Aleksander for meg! Jeg hadde sett bilder av ham, og han likte meg. Så Artem tok ham med på bursdagen. Og så ødela du alt! Du flørta med ham hele kvelden og dro ham med deg! Og så later du som du er så sjenert!”
“Jeg flørta ikke,” sa Lise bedrøvet. “Jeg kan ikke engang flørte. Jeg ba ham ikke engang om å følge meg hjem han tilbød selv.”
“Ja, ja, du flørta ikke… Som om det ikke såes! Hva fant han egentlig i deg?” Thea ristet på hodet og gikk.
Lise følte seg elendig. Hadde hun virkelig stjålet venninnens kjæreste? Var hun en slags forførende skurk? Nei, det kunne umulig stemme.
Hun, Lise, som guttene nesten aldri la merke til. Hun, med sitt helt vanlige utseende, hadde fått oppmerksomheten til en mann som Aleksander? Thea ville passe så mye bedre hun var vakker, livlig, full av energi. Hun hadde alltid beilere! Mens Lise var stille og sjenert.
Nei, en mann som Aleksander var ikke for henne. Han hadde bare snakket med henne fordi han ikke kjente andre der.
Hjemme stirret Lise på seg selv i speilet og sukket:
“Hvem skulle vel ha bruk for noen som meg?”
