«Vera, det er jo ikke noe alvorlig som har skjedd! Slikt skjer med menn de blir dratt med, klarer ikke å stoppe i tide. Vær litt klokere. Vil du virkelig gi slipp på mannen din til en annen jente? Hun vil jo tro hun har vunnet over deg! Kjemp for familien!» overtalte svigermoren.
Lørdag morgen kjørte Vera sønnen til foreldrene sine. De ble enige om at Daniel skulle bli hos dem en stund.
Da hun kom hjem, hentet hun pappesker fra balkongen og begynte å pakke sakene sine. Først barnerommet.
Hun la inn klær, leker, bøker, teipet igjen esker og merket dem. Snart ville det bare stå møbler igjen de hadde hun ikke tenkt å ta med.
Rundt tolv ringte telefonen. Vera så på skjermen svigermor.
«Hallo, Nina Viktorovna.»
«God dag, Vera. Jaroslav har fortalt meg alt. Jeg skjønner at du er lei deg. Men kanskje du ikke burde haste så mye? Vent litt, la det ligge, tenk over det. Kanskje det ikke er verdt å ødelegge familien med én gang?» spurte svigermoren.
«Det er ikke jeg som ødelegger familien det er Jaroslav,» svarte Vera.
«Vera, jeg sier ikke at han ikke har skyld! Men kanskje du kunne tilgi ham denne første gangen?»
«Hvilken første gang snakker du om? Sønnen din har møtt en kollega i hemmelighet i et halvt år, løyet for meg. Og du sier jeg skal «tilgi»? Nei,» sa Vera bestemt.
«Vær så snill, tenk deg om. Du tar jo Daniel fra sin far. Og Jarik elsker jo sønnen sin!»
«Nina Viktorovna, Jaroslav kan fortsatt se Daniel jeg kommer ikke til å hindre det. Men jeg vil ikke bo sammen med sønnen din lenger. La oss avslutte denne samtalen jeg må fortsette å pakke.»
Vera ferdigstilte de to siste eskene og gikk inn på soverommet for å pakke klesskapet.
Svigermoren dukket opp i leiligheten en time senere. Nina Viktorovna hadde tydeligvis bestemt seg for at et personlig møte ville få Vera til å ombestemme seg.
Samtalen gikk i sirkler:
«Vera, det er jo ikke noe fryktelig som har skjedd! Slike ting hender en mann blir dratt med, klarer ikke stoppe.»
«Vær litt klokere. Vil du gi slipp på mannen din til en eller annen jente? Hun vil jo tro hun har vunnet! Kjemp for familien!»
«Nina Viktorovna, Jaroslav er ikke et vandrepokal jeg skal slåss om! Skal jeg utenfor og utfordre denne Janne til duell? Eller kanskje en boksekamp? Hva har hun med saken å gjøre? Hvis det ikke var henne, ville det vært en Emma eller en Kristine.»
«Vet du hva? Jeg skal fortelle deg en hemmelighet Igor Aleksandrovitsj, Jaroslavs far, gjorde også slike ting i sin ungdom. Men jeg var klokere enn deg og holdt familien sammen. Og nå har vi vært gift i nesten trettifem år. Snart feirer vi korallbryllup.»
«Hva bestod din klokskap av, da?» smilte Vera.
«Jeg lagde ingen scener. Tvert imot jeg ble mer kjærlig, lagde favorittrettene hans, interesserte meg for jobben hans, tok bedre vare på meg selv skiftet friskype, gikk ned i vekt, møtte ham med et smil når han kom hjem.»
«Noen ganger visste jeg at han nettopp hadde vært hos den andre, og jeg ville ikke gi ham tøfler, men ta en stekepanne og slå ham over hodet. Men jeg holdt ut og smilte. Og se jeg beholdt mannen min. Sønnen fikk vokse opp med sin far, og barnebarnet har en bestefar.»
«Nina Viktorovna, du er en utrolig kvinne. Jeg kunne ikke gjort det samme. Jeg har dessverre en sterk naturlig følelse av avsky. Det du foreslår, er som å spise fra en søppelbøtte,» sa Vera.
Svigermoren ble rasende, reiste seg brått og forlot leiligheten uten et ord.
Vera fortsatte å pakke. Hun visste godt at dette ikke var slutten både Jaroslav og Nina Viktorovna ville prøve å irritere henne mer. Derfor hastet hun med å komme seg vekk.
Neste dag en søndag kom faren hennes, og de lastet fort koffertene og eskene i en varebil og kjørte av gårde.
På veien ba Vera faren stoppe ved svigermorens hus for å levere tilbake nøklene til leiligheten.
«Skal du høre,» fortalte Vera til venninnen sin dagen etter, «igår brukte svigermor en hel time på å overtale meg til å tilgi Jaroslav for hans «små feiltrinn» og ikke søke om skilsmisse.»
«Hva slags argumenter kom hun med?» spurte Margrethe.
«De vanlige: Du tar faren fra barnet, Alle menn er utro, Kvinner må være klokere. Så delte hun erfaringen sin om hvordan hun fikk mannen tilbake.»
«Hvordan da?» spurte venninnen.
«Jeg skal ikke gjenta det, men tro meg det var helt sykt. Du ville ikke gjort det samme.»
«Har du allerede søkt om skilsmisse?»
«Ja, allerede fredag,» svarte Vera.
«Endelig kvitt den Casanovaen. Det var så trist å se deg med den tobeinte geiten,» sa Margrethe.
«Hva mener du med trist å se? Visste du at han var sammen med den Janne?» ble Vera sint.
«Ikke sikkert, men jeg mistenkte det,» innrømmet venninnen.
«Hvorfor sa du ingenting? Jeg trodde vi var venner,» sa Vera fornærmet og reiste seg for å gå.
«Vent!» stoppet Margrethe henne. «Hør først. Jeg visste ingenting sikkert. Jeg så det samme som deg, men trakk andre konklusjoner. Husker du bedriftsfesten?»
«Husker du hvordan Janne hang rundt Jaroslav? Du så det, ikke sant? Og hvor mange ganger ba hun om å få dra på forretningsreise sammen med ham?»
«Du jobber i regnskapet hvorfor tenkte du ikke over at Janne alltid byttet seg inn på reisene i siste liten? Jo, jeg mistenkte noe, men sa ingenting fordi jeg ikke var sikker.»
«Du kunne i det minste hintet.»
«Hva om jeg tok feil, og det bare var innbilning? Hva ville du tenkt om meg da? At jeg ville skille dere? Husker du Svetlana Belova?»
«Hun fortalte en venninne at hun så mannen hennes med en annen kvinne viste til og med et bilde der han holdt om henne. Selvfølgelig ble det bråk, men de ble sammen, og Svetlana ble beskyldt for å ha ødelagt et sterkt ekteskap av ren misunnelse. Hun sluttet ikke lenge etter. Så ikke vær sint. Men hvis jeg hadde hatt beviser, hadde jeg nok sagt det.»
«Så fortell heller hvor skal du bo nå?»
«Leiligheten tilhører svigermor, så vi har flyttet ut. Foreløpig bor vi hos foreldrene mine.»
«Men om en uke skal vi pusse opp bestemorens leilighet den ble leid ut, men leietakerne flyttet for
