Jonas, såret av morens oppførsel, bestemte seg for å bo alene.
«Du har ingen respekt for meg i det hele tatt!»
Morens sinte ekko strakte seg langs telefonledningen, overveldet Darina med sin høylytte indignasjon.
Darina sukket tungt, følte tyngden av den krevende kvinnens stemme, så skarp og myndig. Hun husket øyeblikket før sitt eget bryllup, da det virket som skjebnen selv hadde bestemt seg for å blande seg inn og skape kaos. Moren til brudgommen, en kvinne med strenge meninger og urokkelige prinsipper, hadde blitt forkjølet, men etter hennes egne ord var det nærmest pesten, klar til å ødelegge alt.
Telefonen ringte tidlig om morgenen, rett før det høytidelige øyeblikket da Darina og hennes elskede Jonas skulle begynne sitt nye liv sammen. Overraskelsen ble raskt til irritasjon, for nyheten kom helt uventet og motsa all fornuft. Svigermor foreslo å utsette bryllupet i flere uker.
«Hva mener du med utsette? Alt er klart: middagen, gjestene Mine foreldre flyr helt fra Bergen for å være her!» utbrøt Darina.
Jonas hørte stille på sin forlovede, vel vitende om at en vanskelig samtale med moren ventet. Ingen hadde noensinne våget å motsi henne. Men nå var det på tide å si sitt.
«Mor, en forkjølelse er ikke farlig. Jeg forstår at du er bekymret, men vi kan ikke utsette bryllupet på grunn av dette.»
Hans bestemte tone var ny for moren. Hun holdt pusten, sjokkert over å høre sønnen, som hun hadde kontrollert hele livet, snakke slik.
Telefonen fanget noe som lød som en kvelt hulk, som om moren prøvde å holde tilbake sinnegråten.
«Ja vel, hvis dere ikke bryr dere om min helse La det gå som det går. Men husk: hvis noe går galt, er det dere som får skylden.»
Så kom det korte signalet om at samtalen var over. Stillheten i rommet ble bare brutt av Darinas nervøse fingertapping mot bordet.
Svigermorens hånd skalv lett mens hun holdt telefonen, fingrene bladret automatisk gjennom kontaktlisten. Hjertet hamret, men tanken var klar: de skulle ikke få lov til å more seg mens hun led.
«Hallo, Lise? Det er meg. Unnskyld at jeg ringer så plutselig, men bryllupet er utsatt. Jeg har fått influensa, så vi må vente noen uker. Ja, Jonas er enighan er jo bekymret for meg.»
Stille et øyeblik, så en lav hvisking:
«Å, du stakkars! Først må du bli frisk, kjære deg.»
Svigermor pustet ut. Det var vondt å lyve, men nødvendig.
Neste samtale:
«Hei, Nora! Ja, du hørte riktig. Vi må dessverre utsette bryllupet. Jeg er syk, og legen sier jeg må hvile.»
Nora gispet, fulgt av medfølende ord:
«Nei, så leit! Gud bedre deg snart, kjære!»
Samtale etter samtale, den samme setningen gjentatt: «Unnskyld, men vi må utsette.» Hver enkelt reagerte liktmed medlidenhet og støtte.
Likevel hvisket en indre stemme til moren at hun gjorde noe galt, at hun skadet sønnen, familien, seg selv.
Da hun la på etter den siste samtalen, sank hun tungt ned i sofaen, både moralsk og fysisk utmattet. Telefonen dirret fremdeles i hånden hennes, som om den krevde bekreftelse. Tårene begynte sakte å renne.
Kvelden før seremonien, da gjestene ventet på festen, var det kun Darinas nærmeste venner, noen av Jonas kolleger og fjerne slektninger som ikke hadde mye kontakt med moren hans. Resten hadde forsvunnet, lydig etter morens råd, selv om ingen formelle avlysninger var sendt.
Et øyeblikk av sjokk, og Darina følte seg svimmel. Så vokste sinnet, blandet med en følelse av urettferdighet.
Til tross for alt var atmosfæren likevel festlig. De som var der, lo, danset og nøt øyeblikket, skapte en særlig varme mellom seg.
Langt fra festen satt svigermoren alene hjemme, gråt stille og forbannet skjebnen for ydmykelsen hun følte. Sinne og irritasjon ble gradvis til ensomhet, som en bølge som skylte over henne.
«For dem er min forkjølelse ingenting, bare en gammel kjærrings tøys. Kunne de ikke vise litt omsorg?»
Da Jonass slektninger oppdaget sannheten om kvelden, følte de seg lurt og såret. Noen uttrykte sinne åpent, mens andre tidde, redde for konflikten.
Jonas, såret av morens oppførsel, bestemte seg for å bo alene.
Snart flyttet de nygifte til en annen by, langt fra svigermor og vonde minner.
