Hvisking bak glasset
Sykesøsteren, en kvinne med et slitt ansikt og øyne slukket av daglig påsyn av andres lidelse, skiftet ubekvemt Alices gjennomsiktige plastpose fra den ene slitne hånden til den andre. Plasten knaste og brøt den gravaktige stillheten i heisen. I posen skilte babysakene seg ut som et spottende fargeplett en liten rosa overall med kaniner, en bodies med broderingen «Mammas lykke», og en pakke med bleier i hvitt og blått. På pakken sto det et stort, utfordrende tall «1» for nyfødte. For de som nettopp har begynt livets reise.
Heisen, med sine slitne tau, senket dem sakte mot første etasje, og for hver etasje kjentes det som om Alices hjerte knyttet seg sammen til en liten, forsvarsløs klump av smerte.
«Det ordner seg, jenta mi,» sa sykesøsteren med en hes og håpløs stemme, som en dør som knirker i et tomt hus. «Du er ung og sterk. Du får flere barn. Alt ordner seg Alt blir bra.»
Hun kastet et fort, sky blikk på Alice, fylt av klein medfølelse og et ønske om å få denne pinefulle nedturen overstått.
«Har du andre barn?» spurte hun, for å fylle den tykke, trykkende stillheten.
«Nei» puste Alice, mens hun stirret på de blinkende etasjeknappene. Stemmen hennes var tom og livløs.
«Da er det verre» sa sykesøsteren. «Hva har dere bestemt? Begravelse eller kremasjon?»
«Vi begraver henne,» svarte Alice og snudde seg bort, med leppene presset sammen til de ble hvite. Blikket hennes forsvant inn i det skitne, ripete speilet i heisen, hvor den fremmede versjonen av henne selv stirret tilbake blek, utmattet.
Sykesøsteren sukket forståelsesfullt, nesten profesjonelt. Hun hadde sett tusenvis som henne. Unge, gamle, knuste. Livet i disse veggene ble delt i «før» og «etter». Og for Alice hadde «etter» nettopp begynt.
Hun ble hentet fra fødeavdelingen alene. Ingen konvolutt med rosa eller blå bånd. Ingen lykkelig knitring fra et forsiktig innpakket hjørne. Ingen smil, gratulasjoner, eller forvirrede, glade blikk fra familie. Bare mannen hennes, Markus, som sto ved foten av sykehusets trapp med senede skuldre og skyldfylte øyne, som om han bar en ubærlig byrde. Og den iskalde, brennende tomheten som ringte i ørene og gjorde det vanskelig å puste.
Markus omfavnet henne stivt, usikkert, som en fremmed som var redd for å gjøre vondt verre. Hans favn varmet ikke. Den var en formalitet, en ritual som måtte gjennomføres. Uten noen avskjedsord, uten de dumme, etterlengtede bildene ved utgangen, forlot de i stillhet fødeavdelingen. Dørene lukket seg automatisk bak dem, som om et kapittel i livet var avsluttet for alltid.
«Jeg har allerede øhm» hakket Markus mens han startet bilen. Motoren svarte med et dødt, livløst brøl. «Jeg har vært hos begravelsesbyrået hos de gamlene Alt er ordnet til i morgen. Men hvis du vil, kan du endre noe. Jeg valgte en liten, hvit krans, og kisten den er beige, med rosa» Han tidde, svelget en klump i halsen.
«Det spiller ingen rolle,» avbrøt Alice og stirret ut på det duggede bilvinduet. «Jeg kan ikke Jeg kan ikke snakke om dette nå.»
«Ja. Øhm» Han hostet igjen, klemte rattet hardt.
Hvorfor skinte solen så forrædersk klart og glad denne desemberdagen? Den reflekterte i sølepytter, blendet øynene, danset på rutene til forbipasserende biler. Den ropte om liv, som ikke lenger var der. Hvor var vinden, den bitende, iskalde regnen, den våte, ekkle snøen som klebet seg til ansiktet som en spyttklatt fra Gud for alle synder? Det ville vært mer passende mer ærlig. De kjørte forbi vakten og ut på den solfylte gaten. Alice så med et absurd medlidenhet på den skitne bilen deres, dekket av salt og gjørme.
«Den er skikkelig skitten»
«Jeg glemte å kjøre til vasken. Tenkte på det for tre dager siden, men så øhm alt dette skjedde.»
«Er du syk?» snudde Alice seg mot ham.
«Nei. Hvorfor spør du?»
«Du hoster.»
«Nei, det er bare nervøsitet. Halsen strammer seg av nervøsiteten.»
De kjørte videre. Verden utenfor var uendret. Den samme byen, de samme gatene med sigarettmunnstykker presset mot kantsteinene, nakne, magre trær foran de grå fasaden
