Hvis moren min ikke får bo hos oss, så skiller vi oss!” Og det gjorde hun…

Hvis moren min ikke får bo hos oss, så skal jeg søke om skilsmisse! Og det gjorde han

Hvis du ikke lar moren min bo hos oss vil jeg be om skilsmisse: og han ba om det

En mann som sverger deg evig kjærlighet og troskap, kan bli en fremmed i løpet av et øyeblikk. Spesielt når du stilles overfor et valg å bevare familien eller å redde deg selv fra total undergang. Jeg har opplevd det.

Da jeg giftet meg med Henrik, hadde vi ikke vårt eget sted. Vi bodde sammen med hans foreldre. En to-roms leilighet, trang, men utålmodig. Inntil en dag da hans stefar kom hjem og fant sin kone, svigermoren min, med en elsker. Yngre, mer frekk, med holdningen av en «redningsmann». Han hvisket om nye horisonter og «fjell av gull». Men han stilte én betingelse:
Selg leiligheten. Vi flytter til en annen by. Der begynner vi et nytt liv.

Vi prøvde å få Nora Johansen til å forstå:
Han kommer til å lure deg. Du vil sitte igjen uten tak over hodet.
Men hun bare ristet på hodet:
Dere er bare misunnelige. Ikke bland dere.

Etter en uke sto vi på gaten med barnet ved brystet. Leiligheten var solgt, vi ble kastet ut. Henrik jobbet to jobber, jeg var i foreldrepermisjon og skrev oppgaver om natten. Vi knapt rakk å betale leien, men vi kjempet for fremtiden.

Vi ville ta opp boliglån, men skjebnen ga oss en sjanse: min moster døde, alene, uten barn. I testamentet etterlot hun meg en leilighet i en annen by. Rommelig, lys, med vinduer mot gårdsplassen. Med pengene vi hadde spart til forskuddet, gjorde vi den i stand. For første gang på lenge kunne jeg puste lettet.

Men roen varte ikke lenge.

En kveld, mens jeg vasket opp etter middagen, banket noen på døren. På terskelen sto Nora Johansen. Ansiktet oppsvulmet av tårer, øynene som en banket hund.
Kjære dere han kastet meg ut Alt jeg hadde er borte. Jeg har bare én koffert igjen. Hjelp meg

Henrik og jeg så på hverandre. Jeg så hvordan ansiktet hans myknet. Han la en hånd på skulderen hennes, satte henne på kjøkkenstolen, skjenket te. Og jeg sto der, med en dump smerte som banket i brystet. Jeg så for meg hvordan jeg hadde advart henne, bedt henne om ikke å gjøre noe dumt. Men hun hørte ikke bare ikke på hun kastet oss ut med barnet da alt fremdeles var bra.

Henrik så på meg:
Hun kan ikke være alene. Vi kan ikke la henne gå. Det er moren min.

Jeg presset leppene sammen:
Hun kastet oss ut som søppel. Og nå vil du ha henne her? I denne leiligheten? Der vi endelig har begynt å puste igjen?

Nora Johansen tidde ikke:
Gutt, jeg kan ikke bo på gaten Hjelp meg Jeg har skjønt det, jeg skal ikke be om mer

Og da sa han det som skar meg i to:
Hvis du ikke lar moren min bo hos oss vil jeg søke skilsmisse.

Jeg følte at verden ble svart. Jeg svarte rolig, selv om hjertet mitt blødde: «Da er skilsmisse den eneste løsningen, for jeg vil aldri leve med noen som setter vilkår for kjærligheten vår.»